Harry Potter - New and Improved

Angela:
*smiler forsiktig og uskyldig*
*før hun begynner å gå*
*merker ikke at fotsporene hun etterlater seg svir av gresset*

Emmeline:
- Dra ut?
*kjenner hun får frysninger på ryggen*
*rynker brynene*
- Fordi..?

Daniel:
- Jeg har ikke lært meg det selv
- Jeg har hatt hundre læremestere, trening hver dag, lest utallige bøker..
*trekker på skuldrene*
- Men Rafaels notater? Nei

Karsten:
- Ikke nå..
- Men når det kreves..
*smiler fort*
- Ikke tenk på det..
*stryker hendene over ryggen hennes*
- Rundt omkring.

Noira:
*senker blikket*
*presser lippene sammen*
- Hmm..
*ser kjapt på ham*
- Jeg var heldig der visst

Emmeline:
*lar seg ikke distrahere så lett*
- På drapsoppdrag.
*holder blikket hans*

Daniel:
*trekker på skuldrene*
- Alexander og Theodin hadde det verre enn meg.
- Noen fordeler med å være prins er det jo.
*smiler spakt*
- Men det har de vel fortalt om.

Karsten:
- Blant annet..
*hever øyenbrynet lett*
*holdet blikket hennes*
- Ikke bekymre deg

Noira:
*nikker kort*
- Det hvite rommet.. hoffkvinnene…
*senker blikket*
- Dragetreningen nede i hulene..
*kjenner det går kaldt nedover ryggen*
- Ingen har hatt det lett..
- Prins eller ei

Emmeline:
*stikker ham i siden med pekefingeren*
*ser oppgitt på ham*
- Klart jeg gjør!
- Er du gal?!
*dytter ham lett i brystkassen*
- Hva om noe skjer med deg?

Daniel:
- Nei. Men de har hatt det verre.
*smiler stramt*

Karsten:
- Det gjør det ikke.
*smiler kjapt*
- Og om så.. kommer alltid hjem igjen ..
- Lapper halvveis sammen
*flirer svakt*
*trekker henne tettere inntil seg*

Noira:
*senker blikket*
- Skal vi prøve igjen?
*sukker tungt*
- Jeg kan bare ikke skade flere..
*mumler for seg selv*

Emmeline:
*kjenner hun blir dårlig av tanken*
- Herregud, jeg blir kvalm av å tenke på det Karsten..
- Du er forsiktig?
- Mer forsiktig nå enn før meg, mener jeg

Daniel:
*ser alvorlig på henne og nikker*
- Ja, la oss
- Vi fortsetter til du sier stopp.

Karsten:
*stryker henne igjennom håret*
- Jaja..
*smiler skjevt*
- Selvfølgelig.

Emmeline:
*vet ikke om hun tror på ham*
*men har ikke noe valg med ham*
- Jeg har et spørsmål..
- Du er jo...
*ser fort på ham*
- Gammel.
*smiler svakt*
- Har du vært gift før?

Karsten:
*hever øyenbrynet*
*må undertrykke fliret som kommer*
- Vel..
*trekker på det*
- Tja…. Ja.
*klemmer henne inntil seg*

Noira:
*har ikke sjans å fokusere*
- Men hva faen er det vi holder på med da!?
*slenger et lyn i et tre*
*banner rasende*
- Vi er jo helt blinde!! Vandre rundt her som de utvalgte og slår oss på brystet og vet da faen hva det er som feiler oss!
*spenner i en sten*
- Og dette styret her blir avlet frem..
*banner igjen*
- Og de viseste av de viseste vet det ikke engang.. de som ødelegger og knekker andre for sakens skyld.

Emmeline:
*får tusen spørsmål på tungen med en gang*
*studerer ham*
- Hvem da? Hvor lenge?
- Hvor mange?
- Barn?
*rynker brynene og skjærer en grimase*

Daniel:
*lar henne rase fra seg*
*drar en hånd sliten over kjaken*
*har ikke svar til noen av spørsmålene hennes*

Karsten:
- Nei.. ingen barn.
*smiler stramt*
- Og nei ikke lenge..
*smiler kjapt*

Noira:
*ser utmattet på ham*
- Sorry..
*lukker øynene*

Emmeline:
*legger hodet litt på skakke*
*biter seg i leppa*
*stryker ham forsiktig over ryggen*
- Hva skjedde med henne?

Daniel:
- Ikke tenk på det.
- Jeg tror vi har fått nok
*smiler svakt*
- La oss gå tilbake. Vi fortsetter i morgen.

Karsten:
*snur blikket bort*
*klemmer om henne*
- Hun døde.
*ser ned med et stramt blikk på henne*

Noira:
*svelger sårt*
- Takk.
*går rolig på den lille stien i skogen*
*kjemper en indre kamp for ikke å strekke seg etter hånda hans igjen*

Emmeline:
- Åh.
*ser trist på ham*
*løfter hånden og legger den til kinnet hans*
*stryker ham over det*
- Så forferdelig
- Vil du prate om det..?

Daniel:
*småprater om løs og fast på vei ut mot torget*
*ser hun enda er litt rar i blikket*
- Kanskje du burde pratet med de gamle konene

Karsten:
- Nei.
*smiler stramt*
*blir stille og stiv i blikket*
- Det.. trengs ikke.
*klemmer forsiktig om henne*

Noira:
- Kanskje vi alle burde det..
*legger armene om seg*
- De har jo tydeligvis mer greier på kreftene våre enn vi har selv

Emmeline:
*blir bare enda mer nysgjerrig*
*vil grave mer, men tier*
"Er det derfor han dro herfra?"
"Er det derfor han ruset seg?"
*løfter seg opp på tærne*
*hviler kinnet mot hans og klemmer seg tettere til ham*

Daniel:
*nikker stille*
- Godt poeng
- De hjalp Terina på et blunk
*rister på hodet*
- Helt sprøtt egentlig

Karsten:
*klemmer henne tett inntil seg*
*vugger henne rolig fra side til side*

Noira:
- Helt vilt.
*ser alvorlig på ham*
- De er jo..
*senker stemmen*
- Mestre i svartekunster.. slik Morten fortalte det men han kalte det ikke svartekunster..

Emmeline:
- Unnskyld for at jeg er så sur
*hvisker*
*lukker øynene*
- Jeg er glad for at dere fikk oss hit

Daniel:
*nikker stille*
- Ja..
- Du skal gjerne være glad du slapp unna
*smiler fort mot henne*

Noira:
- Slapp unna hva?
*rynker pannen svakt*

Karsten:
*bare klemmer om henne*
*stryker hånda over ryggen hennes*

Daniel:
- Von Holstein-navnet?
*ser spørrende på henne*
*smiler fort*

Emmeline:
*løfter armene opp rundt nakken hans*
*trekker kinnet sitt bort så hun kan se på ham*
- Og jeg elsker deg

Noira:
*smiler stramt*
- Nei..?
- Jeg er enda gift..
- Om ringen er borte så gjør det ingenting..

Karsten:
*smiler skjevt*
- Jeg elsker deg også..
*kysser henne mykt*

Daniel:
- Ah..
*nikker*
*kommer frem til de andre teltene*
- Samme tid i morgen da.

Emmeline:
*kysser ham mykt igjen*
*stryker ham over kinnet og inn i håret*
*smiler varmt*
*senker seg ned fra tærne*
- Si fra om du vil snakke om det

Noira:
*nikker rolig*
- Hils Ina.
*smiler fort og kjenner hun er helt klam*

Karsten:
- Ja.
*hever øyenbrynet lett irritert*
« Dette gir hun ikke slipp på»

Daniel:
*nikker og smiler svakt*
*men går for å finne søsteren*

Emmeline:
*føler en kulde fra ham igjen*
*slipper ham*
*snur seg mot Durashjek og fortsetter å stryke over henne*