Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Hva?!
*ser frustrert på ham*
*men følger blikket hans mot Alexander, Daniel og Isabell som står utenfor Daniels og Terinas telt*
*setter opp farten*
*nærmest løper bort*
- Hva er det?
*venter ikke på svar før hun løper inn til søsteren*

Ylena:
*ser Emmeline tar plassen ved siden av Terina*
*holder blikket på henne en stund*
- Du kjenner henne best av alle.
- Når du tenker hun har fått nok, gi beskjed.
*ser kort på Morten*
- Takk

Emmeline:
- Åh fy faen..
*hvisker*
*tar søsterens hånd*
- Åh Ina...
*begynner å gråte med en gang*

Olgya:
*snur blikket mot Emmeline*
*smiler forsiktig*
- Vi skal passe på henne
*legger hånda si over hennes*
- Hun er ikke den første med krefte krampe.
- Det kan hende hun stabiliserer seg snart.. og da kan hun sove til fødselen..
*smiler prøvende*

Karsten:
*står utenfor teltet og ser kjapt mot Daniel*
- Hei.
- Går det bra..?
*legger hånda på skulderen hans*
- Kom..

Emmeline:
- Sove til fødselen?
*ser med våte øyne på Olgya*
- Det er jo så lenge igjen..!
*hikser og snufser*
*ser sårt ned på søsteren*
- Og om det ikke stabiliserer seg? Hva da?

Daniel:
*ser tilbake mot teltet*
*biter kjeven hardt sammen*
*syns Karsten kommer med et jævlig dumt spørsmål*
*men lar ham føre ham bort*

Olgya:
- Det gjør det.
*smiler forsikrende*
- Da fjerner vi barnet så hun blir bra igjen.

Karsten:
*tar ham med til sitt eget telt*
- Morten kommer snart.
- Han vet mer om ståa.
*smiler fort*
- Noira overlevde tre graviditeter med hans hjelp.
*holder blikket på ham*
- Skal jeg finne noe sterkt å drikke?

Emmeline:
- Okei..
*hvisker*
*klemmer hardt om Terinas hånd*
*puster skjelvent inn*
- Jeg har aldri vært uten henne..
*tørker øyet med den andre hånden*

Daniel:
- Ja takk..
*mumler*
*lener seg fremover med hodet i hendene*

Olgya:
*smiler varmere*
- Tvillinger.
*snur blikket ned mot Terina*
- Se..
- Hun rier seg av nærværet ditt.
*klemmer om hånda hennes*

Karsten:
*går rett til brennevinen*
*heller oppi to glass og kommer tilbake*
- Her.
*rekker han glasset*
- Hun er i de beste hender Daniel.

Emmeline:
- Trillinger..
*hvisker og kjenner tårene fortsetter å renne*
- Max er ikke her.
*men ser på ansiktet til Terina at Olgya har rett*
- Jeg skal være her hele veien, Ina.. hver dag, jeg lover.
*hører tunge, raske skritt*
*ser opp på faren og kjenner underleppen begynner å bevre igjen*
- Åh pappa..

Abraxas:
*ser fort på den eldre damen*
*antar det bare er en av de gamle søstrene som er kommet for å hjelpe datteren igjen*
- Er hun dårligere?
*ser bekymret på døtrene og setter seg fort ned*

Daniel:
*takker ham stille*
*tar imot glasset og tar en slurk*
*nikker stille*
- Jeg vet ikke hva jeg gjør om hun ikke...
*svelger hardt*
- Jeg burde sagt det tydeligere.. at det er henne de må fokusere på

Olgya:
*holder blikket på Abraxas*
*setter seg forsiktig bort og gir plassen til ham*
*smiler vennlig*

Karsten:
- Morten kan gi beskjeden..
*ser rolig på ham*
- Ikke tenk på det nå..
- Krampene gir seg skal du se..

Emmeline:
- Nei, sitt mormor.
*reiser seg heller så faren kan få hennes sete*
*men ser han stopper i bevegelsene*
- Pappa..
- Huff, det var liksom ikke sånn dette skulle..
*klarer iallfall ikke å slutte å gråte nå*
- Dette er så sykt, du aner ikke
- Dette er mormor.

Abraxas:
*ser fra datteren til den gamle kvinnen*
*rynker pannen*
- Mormor?
- Du mener...
*blir helt stille*
*banner lavt*
- Visst faen.
- Beklager.
*smiler fort og løfter hendene*
- Jeg visste du minnet meg om noen.. Men hvordan..?

Daniel:
*nikker stille*
*nipper til drinken innimellom, men er ellers stille*
*stirrer inn i teltduksveggen*
- Fy faen..
*mumler*
- Det setter ting i perspektiv hva..?

Olgya:
*smiler vennlig mot Abraxas og gjentar historien om datteren nok en gang*
*holder blikket på ham*
- Men du var oppriktig glad i henne? Det kan jeg se.

Karsten:
*siger ned ved siden av ham*
- Ja.
*biter kjeven sammen*
- Jeg mistet både kone og mine ufødte barn slik.
*ser kort på Daniel*
- Men vi hadde ikke Mortens eliksir.. vi hadde ikke klanen da.. ingen Draconiz å hjelpe oss.
*smiler stramt*
*løfter blikket til ham*
- Hun ble forgiftet av fiender..
*snur blikket igjen*
- Men Terina skal ikke det. Hun skal leve. Og du sitter med veslejenta di i armene om et halvt års tid

Abraxas:
*blir stille en stund*
- Jeg ante ikke.. Jeg trodde hun var hel Draconiz
*nikker stille*
- Ja, jeg elsket henne veldig høyt
- Men ting ble fort vanskelig
*smiler trist mot datteren*
- Vi hadde for mye emosjonell bagasje begge to

Daniel:
*ser takknemlig på ham*
*nikker stille*
- Så trist å høre.. Er det lenge siden?

Olgya:
- Men du behandlet henne pent?
*ser forskende på ham*
*hever øyenbrynet svakt spørrende*

Karsten:
- Er fem år siden..
*smiler stramt*
- Tiden går fort.. selv om den står stille

Abraxas:
*blir grepet av dårlig samvittighet*
- Jeg håper det.
- Vi var yngre enn Em og Ina da vi fikk dem.. Bare nitten.
- Og ting var så turbulent..
*stryker datteren over håret*
- Draconiz tok dem fra meg før de ble født.
*smiler trist*
- Og ingenting var helt det samme etter gjenforeningen.

Daniel:
*nikker stille*
- Skjønner hva du mener..
*ser ned i det tomme glasset*
*svelger tørt*
- Vi har allerede mistet tre.. og jeg vet Terina kommer til å bli knust hvis vi mister denne jenta også

Olgya:
*smiler svakt*
- Jeg setter pris på ærligheten din
*lar blikket gli mot teltdøren*
- Din sønn.. han ligner ikke på deg.
*smiler vennlig men er forskende i blikket*

Karsten:
*nikker stille*
- Noen kan ikke få barn…
*ser ned i glasset*
- En håper jo i lengste laget men..
*snurrer på glasset*
- Dere får det nok til..

Abraxas:
*smiler svakt og rister på hodet*
- Nadya fikk fire, men bare to av dem er biologisk mine
- Alex er sønn av den avdøde fyrsten, Rafael
*smiler strammere*

Daniel:
- Vi får se..
- Det er ikke enden av verden for min del
*svelger hardt*
*orker ikke tanken på at Terina ikke skal våkne igjen*

Olgya:
*mistet smilet totalt*
*snur blikket ned mot Terina*
- Rafael ja..
*kjenner sinnet bobler i henne*
*sukker tungt*
- Og.. Max da?
*ser fort på Abraxas*

Karsten:
« Men for Terina..»
*smiler forsiktig*
- Det ordner seg

Abraxas:
- Lewis Burke.
- Far til Theodin og Noira, som jeg hører dere har hilst på
*smiler fort*
- Men de har alltid vært mine.
*bestemt i tonen*

Daniel:
*nikker stille*
*setter glasset fra seg med et sukk*
*gnir hendene over ansiktet*
- Takk..
*nikker mot glasset*
- Tror jeg trengte det

Olgya:
*nikker kort*
- Han kjenner vi til..
- Var han ikke med dere til Draconiz..?
*rynker pannen*
- Det kreves en god mann å ta til seg to små
*smiler varmt*

Karsten:
- Jeg kan finne mye mer..
*reiser seg kjapt og går mot skapet*

Abraxas:
*føler seg ikke fortjent til begrepet 'god mann'*
*men har ikke tenkt å knuse hjertet til Nadyas mor*
- Jo, det stemmer..
- Lewis og forloveden hans ble drept da vi ankom.
*blir stillere*
- Grusomt..

Daniel:
*ser han virkelig har mye mer*
- Hva er din grunn?
*holder frem glasset mot ham*
- Problemer i paradis?

Olgya:
*nikker stille*
- Han var og en grusom mann..

Karsten:
- Holde deg med selskap
*smiler skjevt*
- Nja..
- Emmeline er visst min tremenning

Abraxas:
- Det høres ut som du kjente til dem.
*ser lett spørrende på henne*

Daniel:
*ser spørrende på ham for mer informasjon*
- Åja.. det var alt?
*begynner å flire litt*
- Beklager at jeg ler. Du så bare så nedtrykt ut.
- Du hadde ikke funnet deg til rette hos Draconiz nei.. Helt vanlig praksis der.
- Søskenbarn også.

Olgya:
*nikker rolig*
- Han har vært en forretningspartner..
- Han tok Morten under vingen.
*ser opp på Abraxas*
*smiler spakt*
*holder blikket på Terina*
- Hun sover tungt nå.

Karsten:
- Og hvor mange av Draconiz er ikke fullstendig gale?
*ser mørkt på ham*
*hever øyenbrynet*
- Jeg liker det ikke

Emmeline:
*har bare sittet og lyttet til dem*
- Ja..
*stryker Terina over hånden*

Abraxas:
- Jeg kan sitte her i kveld og i natt, Em.
- Dere trenger nok søvnen mer enn meg.
*fikser litt på Terinas dyne*

Daniel:
*smiler litt*
*nikker stille*
- Forsåvidt et godt poeng.
- Men det er ikke gitt.
- Dessuten.. alle må ikke få barn.