Harry Potter - New and Improved

Morten:
- Alene.
- Da mor og far døde, hadde jeg litt å finne ut av..
- Eller.. da jeg trodde mor og far døde.
- Mor lever jo visst i beste velgående
*drar hånden over veggen*

Alexander:
*nikker stille*
*åpner munnen for å stille et nytt spørsmål*
*men tar seg i det*
*kikker seg over skulderen en gang til før han går ut*

Noira:
*ser sårt på ham*
*kommer sakte nærmere*
- Er hun..?
- Har du nettopp funnet ut av det?
*rynker pannen svakt*

Morten:
- Nei..
*ser med rynket panne på henne*
- Jeg trodde du visste..
*rister stille på hodet*
- Hun er visst i Frankrike et sted.. lever det gode liv.

Noira:
- Det er en milliard ting du ikke sier..
- Nei jeg visste det ikke.
*ser sårt på ham*
- Jeg er lei for det.
*tar et skritt nærmere*

Morten:
- Det er visst det.
- Unnskyld. Jeg har bare tenkt at jeg skulle skåne deg.
*smiler fort*
- Men du tåler mer enn jeg tror.

Noira:
- Skåne meg..
*hever øyenbrynet og rister på hodet*
- Å ikke si noe… og la meg fantasere i mine egne stygge tanker..
- Sannheten er ofte lett å svelge men vanskelig å overbevise meg selv om etterpå..
*smiler forsiktig*
- Men hva kan jeg forvente..
- Vi har aldri kommet forbi at du er healeren og jeg er pasienten.

Morten:
*nikker rolig til forklaringen hennes*
- Nei.. Kanskje ikke.
*smiler trist*
- Jeg er lei for det.

Noira:
- Jeg og..
*ser sårt på ham*
- For jeg elsker deg virkelig..
*senker blikket tårevått*

Morten:
- Ja.. Jeg elsker deg og.
*kommer nærmere*
- Men.. Kanskje ikke på den måten du ønsker og trenger.
*ser forskende på henne*
- Jeg håper Alex er god mot deg..

Noira:
*løfter blikket mot ham*
*smiler spakt*
*vet virkelig ikke hva hun skal si eller føle*
*blir stående og se han kommer nærmere*
*hører bølgene stilner*

Morten:
*ser rolig rundt seg*
*blir stående i stillhet et par sekunder*
- La oss gå tilbake
*rekker henne hånden*
- Er du klar?

Noira:
*tar hånda hans*
*går rolig mot vannet igjen*
*klemmer hardere om hånda hans*

Morten:
*kommer ned i vannet igjen*
*dukker under sammen med henne*
*slipper hånden hennes når de kommer opp igjen i den første grotten*
*ser vannet er blitt helt rolig nå*
- La oss se om de har blitt noe klokere..

Noira:
*nikker rolig*
*ser sårt på ham*
- Du hater meg ikke..?
*blir stående og se på ryggen hans*

Morten:
*trekker buksen sin på seg*
- Hater deg?
*snur seg mot henne*
*flirer litt*
*rister på hodet*
- Selvfølgelig ikke.
- Jeg så denne komme, Noi.

Noira:
*rynker pannen*
- Jøss..
- Da kjenner du meg bedre enn meg selv..
*senker blikket*
*begynner så å kle seg*

Morten:
*trekker stille på skuldrene*
- Du elsket Alexander før meg.
*trekker genseren sin over hodet*
*venter på henne ved trappen*

Noira:
*bruker tid før hun får på seg klærne*
*føler hun får en ærlighet fra ham som hun har lengtet så etter*
- Jeg er lei for det Morten.
- Jeg prøvde med alt jeg hadde.

Morten:
- Jeg vet det.
*smiler svakt til henne*
- Jeg også.. Selv om du kanskje ikke tror på det.

Noira:
*går kjapt mot ham*
*legger armene om livet hans*
*klemmer seg inntil ham*
*løfter blikket forsiktig*

Morten:
*klemmer henne tilbake*
*kysser henne i tinningen*
- Takk.. Jeg tror vi trengte dette.
*slipper henne etter litt*

Noira:
*smiler sårt*
*nikker rolig*
*tar hånda hans og klatrer opp igjen*

Ioana:
*ser på dem med et lite smil*
- Hvordan kjennes det?

Noira:
*ser varme i alle de gamle damenes blikk*
*smiler forsiktig tilbake*
- Takk
*puster lettet ut*

Bel:
*ser at Mortens ansikt også ser lettere ut*
*klapper ham på armen når han kommer nærmere*
- Bra sønn..
*mumler*

Ioana:
- Draconizen du kom med nevnte din bror
*setter seg forsiktig ned*
- Vil du fortelle om han?