Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*nikker stille*
- Ja.
- Vi har en bror til.. Max..
*kjenner det stikker i hjertet bare av å si navnet hans*
*stryker de klamme hendene over lårene*
- Kjenner dere til mamma..?

Ylena:
*ser Olgya er for oppløst i tårer til å klare å forklare*
*sukker tungt*
- Nadya.. eller Aydana som vi døpte henne.. var vår.
*snur blikket mot Olgya*
- En nydelig jente.
*smiler trøstende*
- Med en far av Draconiz slekta..
*snerrer*
- Han tok henne fra sin mor og solgte henne til et bordell i Draconiz..
- Vi klarte ikke nå henne før adelen la hånd på henne.
*løfter pinefullt blikket*
- Hun gikk fra den ene til den andre.

Emmeline:
*ser fra den ene kvinnen til den andre*
*rynker brynene litt*
- Hva..?
- Kom mamma herfra?
*ser sakte over på Olgya*
- Er du...?

Olgya:
*reiser seg sakte og kommer mot henne*
*legger de spe armene hardt om Emmeline*
- Jeg er mormor jenta mi
*hvisker gråtekvalt*

Emmeline:
*blir helt stum*
*kjenner underleppen begynner å skjelve*
- Hva..?
*kjenner hun legger armene om henne, og at lukten slår imot henne som en vegg*
*kjenner den igjen med én gang*
"Mamma.."
*begynner å gråte umiddelbart*

Ylena:
*blunker bort sine egne tårer*
*smiler sårt*
- Send på Alexander.. og Terina om hun er i stand til å gå..
*sukker tungt*
« Men da er hun og Karsten tremenninger…»

Emmeline:
*ser på det som er mormoren hennes*
*rister stille på hodet og klarer ikke helt å ta det innover seg*
- Du ligner på mamma.. Det lille jeg husker iallfall
*smiler svakt*
- Men..
*rynker brynene*
- Visste dere ikke om oss?

Olgya:
*smiler tårevått og strålende opp til Emmeline*
- Vi hørte rykter..
- Men så lenge Rafael var ved Delias side har vi vært uønsket i Draconiz.
- Men jeg kjenner mitt eget blod
*ser selvsikkert på henne*
- Ungen min.
*legger hendene til kinnene hennes*

Emmeline:
*kjenner at hun ikke klarer å slutte å skjelve*
*har ikke sett noen se på henne med en slik varme så lenge hun kan huske*
*lener kinnet mot hånden hennes*
- Men.. jeg og Karsten da..
- Da må vi være..?

Ylena:
- Tremenninger..
*smiler stramt*
- Det.. er jo nært men..
*kremter*

Olgya:
*rister stille på hodet*
- Og så?
*ser kort på Ylena*
- De er ikke søskenbarn.
*snur blikket mot Emmeline*
- Du er så lik henne.
- Det er du virkelig

Emmeline:
*rynker litt på nesen*
*men glemmer det fort i Olgyas blikk*
- Er jeg?
*smiler strålende*
- Jeg.. har bare antatt det. Jeg ligner jo ikke noe særlig på pappa.
- Ina ligner mer på ham sånn i utseende, men..
- Han forteller oss støtt og stadig at vi har hennes lynne.. Temperamentet særlig.

Olgya:
*humrer*
- Jeg må få hilse på Abraxas..
- Og vel.. Hun hadde et temperament ja… men med alt som skjedde tror jeg det ble verre.
- Hun var en stille liten jente
*smiler sårt*

Emmeline:
- Ja, selvfølgelig..
*mister litt av det smilet*
*kjenner det er en overraskende stor lettelse å vite at hun ikke er så stor prosentandel Draconiz som hun trodde*
*legger armene om mormoren igjen*
- Jeg kan ikke tro det..
*hvisker*

Bel:
*tramper stokken sin ned i gulvet*
- Det er en rørende gjenforening
*brummer*
*slår over på språket deres så Emmeline ikke forstår*
- Men kom hun ikke hit for at vi skulle vurdere om hun er en god kone for Karsten?

Ylena:
*setter blikket i søsteren*
- Men i himmelens navn Bel..
*mumler oppgitt*
*ser skrått på de andre søstrene*
- Hent Karsten inn så han får med seg nyheten med.
- Så får de bestemme om de fortsatt ønsker å være mann og kone

Ioana:
*nikker*
*får igjen oppgaven som søstrenes yngste å gå ut*
*nikker Karsten inn i teltet, mens hun går for å finne Alexander og Terina*

Emmeline:
*tørker kinnet sitt*
*kommer brått på alt hun har fortalt om seg selv*
*skammer seg brått, men syns ikke mormoren ser ut til å tenke noe videre på det*

Karsten:
*kommer inn i teltet noe forundret*
*ser Olgya har armene tett om Emmeline*
*begynner smått å flire*
« Godtatt med andre ord»

Ylena:
*ser at Bel nesten har lyst å skrike det ut til Karsten*
*reiser seg og går mot ham*
- Gutten min..
*legger hånda si i hans*
- Hun er Olgya datterdatter..
*holder blikket hans*
*kjenner blodet hans bruser*
*smiler forsiktig*

Karsten:
*stivner til og snur blikket mot Emmeline*
*biter seg i kinnet*
*nikker bekreftende til bestemoren*
- For helvette..

Emmeline:
*ser lenge på ham*
*slipper ikke taket om Olgya*
*smiler prøvende mot ham*
- Jeg er visst virkelig en Von Holstein.

Karsten:
- Ja..
*drar hånda igjennom håret*
*blir stående noe fortumlet*
*smiler stramt*

Olgya:
*ser sårt på dem*
- Det betyr ingenting..
- Det er langt uti.
*smiler fort*

Emmeline:
*kan se at det åpenbart betyr mye for Karsten*
*svelger og ser forskende på ham*
- Kanskje vi kan prate utenfor?

Bel:
*humrer og rister på hodet*
- Likte ikke det nei..
- Han likte ikke det.

Yelena:
*setter blikket i Bel*
*vrir på den ene hånda og ser hun tar seg til kneet*
- Forbannede sladre..
*sukker tungt*

Karsten:
*smiler stramt*
- Vi kan ta det etterpå..
*smiler fort mot Olgya*
- Ta dere tid

Bel:
*ser olmt på Ylena*
*tar seg til kneet og gnir seg over det*
*mumler lavere, men surt for seg selv*

Emmeline:
*svelger tungt*
*men glemmer det når Alexander kommer inn*
- Alex..
*går fort mot lillebroren*
*legger armen om ham og fører han mot Olgya*

Olgya:
*snur blikket mot Alexander*
*smiler bredere og varmt*
- Og du unge mann..
- Du flotte staute kar.
*løfter blikket mot ham*
- Du er mitt blod du med

Emmeline:
*ser at Alexander ser like forvirret ut som det hun må ha gjort*
- Dette er mormor, Alex..
- Mamma sin mamma.
*kan se at nyven mellom brynene hans forsvinner*

Alexander:
*ser mildere på kvinnen foran ham*
- Er det sant?
- Hvordan.. jeg mener.. hva?

Olgya:
- Du er da veldig så høy, du får komme ned på kne til gamle mormor
*humrer*
*strekker ut armene og gir ham en lang klem*

Karsten:
*går kjapt ut av teltet*
*drar hendene hardt over ansiktet og går etter Morten*
- Faen altså..!!
*freser frustert*
- Har du ungene her?!

Alexander:
*bøyer seg ned og legger armene godt om henne*
*klemmer henne så hardt han tør for en gammel dame*

Emmeline:
*smiler varmt av dem*
*syns hun syner en liten tåre i øyekroken til lillebroren*
*stryker ham over ryggen*
- Terina kommer til å få sjokk..!

Morten:
*ser forundret på ham*
- Hva skjer?
*skjærer en grimase*
- Gikk det ikke bra der inne?