Harry Potter - New and Improved

Karsten:
*ser skrått på broren*
*smiler stramt*
- Det er de ikke heller..
*ser kort på Emmeline*
- Dette angår ikke ungene våre.

Noira:
- Lila kaller meg mamma.
*ser sylskarpt på Karsten*

Morten:
*sukker og klemmer over neseryggen*
*sukker tungt*
- Det gjør henne ikke til ungen din.
- Hun er ikke av ditt blod og ikke av Alexanders blod
- Dere må da være nysgjerrig!
- Om vi finner ut av hvor hun kommer fra, så er vel det bare bra?

Noira:
*knytter hendene*
- Det får være opp til Lila.
- Men nei det er ikke det.
- Men det som er skremmende er at dere skjuler noe som vi visstnok ikke får innpass i
*ser fra Morten til Karsten*
- Emmeline er kona di.
*snur blikket tilbake til Morten*
- Og jeg er «din», så spytt ut!

Karsten:
*flirer svakt av Noira når hun sier hun er Mortens*
*hever øyenbrynet*
- Jøss.. spytt ut Morten..

Emmeline:
*rynker brynene hardt når Karsten begynner å flire*
- Syns du det er morsomt?
- Fy faen...
*vender hodet demonstrativt bort fra ham*

Morten:
- Sophia og Lila kom til farmor på eget initiativ og fortalte om kreftene hennes
- Etter det var det visst flere ting som falt på plass
*ser alvorlig på Noira*
- Du må da ha tenkt tanken selv? Hvor mange Draconiz har du møtt med krefter som henne?

Noira:
*rynker pannen hardt*
*blir stille en liten stund*
- Hvilke krefter har dere..?
*gjør seg så ydmyk som hun kan i stemmen*

Morten:
- Det er hovedsakelig jentene i klanen vår som får dem.
- Jeg har ikke blitt velsignet med noe spesielt.
*legger armene i kors over brystet*
*ser over på Karsten*

Karsten:
- Jeg er velsignet på mange områder..
*smiler lurt*
- Men ikke der..
*hever øyenbrynet*

Noira:
- Sannseer evner da?
*hever øyenbrynet*
*stivner til*
*snur blikket mot Emmeline*
- Som Em og Ina?

Emmeline:
*ser fort over på Noira*
*hever et bryn*
- Hva snakker du om?

Karsten:
- De er jenter av Von Holstein klanen ja..
*hever øyenbrynet*
- De har vel ikke fått testet seg ennå.
- De kan ha evner de…

Noira:
*kjenner hjertet synker som en sten*
*ser over på Morten*
- Sannseere da..
- Men.. Lila.. moren er Von Holstein da?

Emmeline:
*føler hodet begynner å spinne*
*ser over på Karsten og rynker pannen hardt*
- Og dette har du holdt fra meg.

Morten:
*nikker stille*
- Mest sannynlig

Karsten:
- Nei jeg har kjempet for at dere skal få vite sannheten.
- Men de syv søstre har ville se at dere var til å stole på først.
*hever øyenbrynet*
- Nå vet dere det.

Noira:
« De er sannseere og sier vi ikke kan være sammen»
*nikker stivt*
- Okei..
- Men.. mistenker dere noen konkret?

Karsten:
*ser skrått på Morten*
*rister lett på hodet*

Emmeline:
*er plutselig ikke lenger så interessert i å høre om Lila*
- Du er mannen min.
*holder blikket på Karstens ansikt*
- Selv om de ikke har kunnet fortelle meg noe, så burde du ha gjort det!

Karsten:
*sukker tungt*
- La oss gå hjem hva?
- Så skal du få vite alt?
*smiler kjapt*
- Ok?
- Jeg er lei meg.

Emmeline:
- Du kan gå hjem og legge Elias
*går bort mot ham og dytter sønnen inn i armene hans*
- Også henter jeg Ina så du kan fortelle det til oss begge

Karsten:
- Greit.. greit!
*overtar sønnen i armene sine*
*ser kort på Morten*
*hever øyenbrynet*

Noira:
*ser etter dem*
*blir stille en stund*
- Hvem er det dere mistenker er moren..?
*har selv en mistanke*
*ser skrått på Morten*
- Værsåsnill å ikke si moren din..

Morten:
*sukker tungt*
- Jeg vet ikke Noira.
- Vi finner ut av alt i morgen om dere tar med dere Lila
*ser alvorlig på henne*
- Gjør for guds skyld det

Noira:
*nikker stille*
*presser lippene sammen*
- Greit..
- Unnskyld..
*bakker og går mot teltdøra igjen*

Alexander:
*sitter lenge inne med Lila før hun får sove*
*går stille ut til Noira og ser spørrende på henne*
- Så..?

Noira:
*ser nervøst på ham*
- De sier hun er Von Holstein..
- Vet ikke hvem moren er men.. ja.. en av dem..
*biter seg i lippa*
- Em og Terina er visst.. de er døtre så de kan ha arvet kreftene..
- Sannseer kreftene.
*fomler med hendene på ryggen*

Alexander:
*må trekke litt på smilebåndet av det siste*
- Terina og Em? Sanseere?
- De visste ikke hvem Daniel var da de møtte han engang.
- Men..
*ser mot hvor Lila ligger og sover*
- Det er klart vi må finne ut av det. Men ikke hvis hun ikke vil

Noira:
- Vi bør.. jeg tror de uansett kommer til å tvinge det frem.
*ser alvorlig på ham*
*presser lippene hardt sammen*

Alexander:
- Snakker med henne i morgen..
- Hun var bare så trett og redd nå
*svelger hardt*
- Hater å se henne slik..

Noira:
*ser sårt på ham*
*nikker stille*
*siger ned i den ene lenestolen*
- Jeg… skjønner ikke hvorfor alt skal være så hemmelig..

Alexander:
- Nei..
*mumler seg enig*
*drar hendene over ansiktet*
- Hun er så redd noen skal ta henne fra oss
- Vi må bare sikre henne om at det ikke kommer til å skje

Noira:
- De vil bare vite..
*presser lippene sammen*
- Og det.. er jo fint det da..
*ser bort*
*klemmer hendene sammen*