Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Jeg går ikke fra deg
*skyver seg inn på sengen*
- Theodin og Angela har henne..
*stryker henne gjennom håret igjen*

Emmeline:
*merker at han er i et fryktelig dårlig humør*
*ammer Elias i sengen og sier ikke et pip*

Noira:
- Sover ungene..?
*ser sårt på ham*
- Det går bra.
- Det er sikkert fantom smerter..

Karsten:
*setter seg til slutt ned på sengekanten*
*ser ned på hendene sine*
- Lila er mi.
*stirrer ned i gulvet*

Alexander:
- Vi tar ingen sjanser
*smiler svakt*
*nikker*
- De sover.. Ioana var snill nok til å legge dem

Emmeline:
*rynker brynene*
*tror hun hører feil*
*legger Elias forsiktig ned på madrassen ved siden av seg*
- Hva mener du?

Noira:
- Stakkars..
*hvisker*
*smiler spakt*
*klemmer om hånda hans*
*lukker øynene utmattet*
- Unnskyld.

Karsten:
- Hun er mitt blod.
*snerrer mens han ser ned i gulvet*

Alexander:
- Ikke si det..
*legger seg ned inntil henne*
*kysser henne mykt på kinnet*
- Bare sov om du kan

Emmeline:
*blunker fort et par ganger*
- Men..
*skyver seg forsiktig nærmere ham*
- Hvordan?

Noira:
*snur ansiktet sitt inn mot hans*
*hikser stille*
*sovner like etter av utmattelse og medisiner*

Karsten:
*rister stille på hodet*
- Neda sa jeg er faren.
*drar hendene over ansiktet*
- Det må være en annen

Alexander:
*kjenner seg lettet når hun endelig får sove*
*blir liggende våken i tilfelle*

Emmeline:
- Neda er moren..?
*ser forvirret på ham*
*legger hånden forsiktig til armen hans*
*stryker ham forsiktig over den*
- Hvorfor skulle hun lyve, Karsten?

Karsten:
- Jeg vet ikke men det gir ikke mening..
*mumler*
*drar hendene over ansiktet*

Emmeline:
- Du kan vel teste det.
*stryker ham over kinnet*
- Og hvis du har en datter..
- Er ikke det en glede? Du ønsker deg jo flere.
*ser spørrende på ham*

Angela:
*ser alvorlig på Theodin mens han forteller*
- Fy faen
*rister stille på hodet*
*drar hendene over ansiktet*
- Noira..

Karsten:
- Jeg må bare sove på det..
*drar hånda over låret*
*ser kjapt opp på henne*
*smiler stramt*
- Jo det.. er vel positivt

Theodin:
*drar hendene nervøst over hverandre*
- Jeg liker ikke tanken på at jeg kan sitte med de samme forbannelsene.
*ser alvorlig på henne*

Emmeline:
*nikker*
*stryker ham gjennom håret*
*har tusen spørsmål som svirrer i hodet*
*men aner henne at dette er et dårlig tidspunkt*
- Ja.. Du får sove litt på det
- Men om hun virkelig er ditt blod..
- Du vil ikke gå glipp av det..?

Angela:
- Nei. Ikke jeg heller..
*ser ned på hendene hans*
*kommer nærmere og tar dem i sine*
*legger armene stille om ham etterpå*

Karsten:
- Om hun virkelig er av mitt blod.. nei.
- Men det smerter meg å tenke på at hun har bodd på et barnehjem i Draconiz… når jeg kunne visst om henne.
*knytter hendene sammen*
- Det gjør meg forbanna

Theodin:
*klemmer henne tett inntil seg*
*lukker øynene og puster tungt*
- Jeg tviler på at noen drar..
- Hverken Daniel eller Isabell

Emmeline:
*nikker stille*
- Ja.. Det skjønner jeg
*vet litt av hva Astro og Lila opplevde der*
*stryker ham fortsatt gjennom håret*
- Om du har spørsmål om barnehjemmet, så kan sikkert Theodin og Alexander hjelpe deg
- De var der og hentet dem, vet du

Angela:
- Ikke si det enda. Det vet du ikke.
*er bestemt i stemmen*
*klemmer seg hardt til ham*
- Og hvis de ikke vil så.. da må hun komme hit.
- Hun er en svak, gammel dame nå

Karsten:
- Og Alexander er det andre..
- Han har tatt henne som sin egen.
*ser alvorlig på henne*
- Jeg er ikke så hjerteløs at jeg vil ta henne fra ham

Theodin:
- Men en lur gammel dame..
*klemmer om henne*
*hviler pannen mot skulderbladet hennes*
- Vi ser..

Emmeline:
*ser varmt på ham*
- Hun ender opp med to fedre.
*setter seg nærmere ham*
- Hvor ille kan det være, egentlig?

Angela:
- Vi er lurere.
*hvisker og stryker ham forsiktig over ryggen*
- Vi ser..

Karsten:
- Nei jeg vet ikke..
*mumler og ser bort*
*stryker hånda over låret hennes*
- Vi tar det i morgen, hodet er fullt..

Emmeline:
*nikker*
*bøyer seg frem og kysser kinnet hans*
- Selvfølgelig.
*skyver seg ut av sengen og løfter Elias forsiktig opp*
*går for å legge ham i krybben*

Karsten:
*sukker lett og legger seg ned*
- Takk for at du tar det så fint..
*smiler spakt*

Emmeline:
*kommer ned inntil ham*
- Lila er den skjønneste jenta jeg vet om
- Hadde det vært noen andre, hadde det kanskje vært verre
*smiler skjevt opp til ham*

Karsten:
*smiler skjevt*
- Jeg har ikke studert henne særlig..
- Morten kaller henne skrulla..
*klemmer henne inntil seg*
- Men Morten er en sur gubbe
*ler lett*

Emmeline:
- Skrulla?
*rynker brynene hardt*
- Æsj, så stygt! Hun er ingen skrulle
*hviler hodet inntil skulderen hans*
*kikker opp på ham*
- Og moren..? Det var Neda sa du?

Karsten:
- Ja det var ikke pent…
- Alle er rare unger..
*smiler skjevt*
- Sjalusien som snakker..
*blir mer alvorlig igjen*
- Ja.
*sukker oppgitt*

Emmeline:
"Mortens dame.."
*krøller seg inntil ham*
*ser forskende opp på ham*
- Hadde dere et forhold eller?

Karsten:
- Nei mer noen netter sammen..
*drar hånda igjennom håret*
- Det var vel etter vi mistet tredjemann..
*smiler stramt*
- Vi var aldri seriøse

Emmeline:
*hører hvor lett han forteller om det*
"Han har vært utro før.."
*jager den tanken vekk*
- Ga hun Lila bort?