Harry Potter - New and Improved

Neda:
- Jeg var atten år, Karsten. Jeg var livredd.
- Jeg kan uansett ikke gå tilbake og endre på noe nå..
*ser ned*
*tar en liten pause og begynner å dele deigen i mindre emner*
- Jeg husker ikke.. Mor holdt meg hjemme mens magen vokste, ville ikke at noen skulle se meg.
- Det var noen hun kjente som kom og hjalp til.
*blunker fort*

Karsten:
*nikker sakte*
- Synd med moren din..
*kommer nærmere henne*
- Jeg skylder ikke på deg.
*smiler mildt*
- Neda.
- Tenk nå har du jenta di

Neda:
*nikker fort og trekker pusten fort inn*
*smiler skjelvent*
- Ti år for sent, men hun er her..
*rister stille på hodet*
- Jeg kan ikke tro det, egentlig..
*ser rolig på ham*
- Har du fått tenkt i natt?

Karsten:
- Litt..
*smiler kjapt*
- Det verste er at hun var det på barnehjemmet..
*knytter hendene*
- Takk og lov for Alexander

Neda:
*kjenner det knyter seg i magen*
*nikker stille*
- Ja.. Takk og pris.
- Lila forguder ham. Hun kaller ham pappa
*finner blikket hans*
- Men hun har spurt om hun har en far. Hun har spurt etter deg..

Karsten:
*smiler stramt*
- Ja..
*klør seg over haka*
- Jeg vet ikke helt om jeg vil hun skal vite det..
- Si jeg er død.. at jeg døde.. og at Alexander er pappaen hennes.
- Det viktigste er at hun lever og har det godt.

Neda:
*ser sårt på ham*
- Det er opp til deg
- Jeg sier ingenting om du vil
*men studerer ham litt ekstra*
- Du vil ikke tenke litt til på det?
- Diskutere det med kona di kanskje..?

Karsten:
*smiler spakt*
- Jeg vet ikke..
- Hva er best for Lila?

Neda:
- Det tror jeg du vet svaret på.
- Hun har en del av deg.
*legger hodet stille på skakke*
- Hun er en del av familien din.. sønnen din får et søsken.

Karsten:
*smiler spakt*
- Ja.. du har vel rett..
*ser forskende på henne*
- Tenk om vi visste..

Neda:
- Jeg vet det..
*smiler trist*
- Jeg skulle gitt så mye for å gå tilbake..
*senker hodet når hun kjenner tårene kommer*

Karsten:
*strekker ut armen og prøver å trekke henne forsiktig mot seg*
- Men vi visste ikke..
*klemmer forsiktig om henne*

Neda:
- Nei..
*hvisker*
*snufser og lar ham holde henne*
- Jeg er full i mel..
*mumler og ler lavt*

Karsten:
- Ånei..!
*lager en høy damestemme*
*humrer*
- Skulle du tenkt på før du gråt..
*ser ned på henne*

Neda:
*trekker på smilebåndet*
*tørker seg på kinnet med genserermet*
- Du er helt hvit
*børster ham fort på genseren*

Karsten:
- Ahr.. gi faen
*humrer lett*
*tar tak i armene hennes*
*smiler lurt*
- Tenk at vi har skapt et menneske.

Neda:
- Ja...
*smiler svakt av ham*
*rister på hodet som om hun enda ikke kan tro det*
- Det er ganske utrolig, er det ikke?

Karsten:
*slipper den ene armen hennes*
- Virkelig..
*stryker forsiktig kinnet hennes*
- Ikke gråt mer..
- Nå har du henne hos deg

Neda:
*nikker fort*
- Ja.. Du har rett.
- Det er bare så uvirkelig fortsatt.
*kjenner han holder godt om henne*
*smiler spakt*
- Jeg skal se henne i dag og.. Hvis du vil være med..?

Karsten:
*smiler spakt*
- Ja..
*stryker henne varsomt over kinnet og slipper armen hennes*
*holder prøvende blikket hennes*
- Det blir bra

Neda:
*smiler varmere*
- Vi kan gå og se på enhjørningene for eksempel
- Det vil hun sikkert like! Du kan jo så mye om dem i tillegg.
*ser mer forskende på ham*
- Og når du er klar så.. Kan vi si hvem du er

Karsten:
*smiler spakt*
*nikker rolig*
- Hun skjønner det kanskje av seg selv..
- Hvis hun er glup som deg..
*stryker hånda rolig over kinnet og inn i håret hennes*
- Hun ligner på deg..

Neda:
- Syns du?
*smiler enda bredere og blir litt rød*
*blir brått veldig klar over hvor tett de står*
- Jeg.. Jeg har ikke sagt noe til Morten enda.
*ser smått bekymret på ham*

Karsten:
- Han har nok skjønt det..
*hever øyenbrynet*
- Det går seg til..
*holder blikket hennes*
- Kom hit..
*trekker henne forsiktig mot seg og kysser henne mykt*
- Jeg skal sørge for Lila.. og deg

Neda:
*prøver å snu hodet til siden, men kjenner han møter leppene hennes*
*legger hendene til brystkassen hans og prøver å skyve han unna*
"Du er mor til barnet hans nå"
*går sakte opp for henne hva det betyr*