Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*drar hendene over ansiktet*
*føler de danser den samme dansen igjen og igjen*
*kjenner først nå hvor sliten det gjør ham*

Noira:
*sitter inne med ungene til hun hører det går i teltduken*
*ser sårt opp på ham*
*tørker det siste av tårer*

Alexander:
*ser at hun gråter, og kjenner det gjør vondt*
*kommer stille bort og setter seg ned ved henne*
- Det er bra du sier hva du føler da..
- Det er bare ikke helt det.. jeg håpte du ville si

Noira:
- Nei.
*klemmer hendene sammen*
- Det forstår jeg
*tørker tårene*
*svelger sårt*
- Men det er ikke rettferdig å holde det fra deg
*løfter blikket mot ham*
- Så forbanna feig er jeg ikke

Alexander:
- Mm..
*møter blikket hennes*
- Hvor lenge har du følt det sånn da?
- Det er jo ikke lenge siden vi ble enig om å prøve på nytt så..
*ser forskende på henne*

Noira:
- Siden jeg kom til i Draconiz..
- Da fikk jeg tid til å tenke.. trodde vi aldri skulle sees igjen.
*ser alvorlig på ham*
- Og det er først nå vi skulle prøve.. etter et år med bare motgang.. fordi vi lå sammen

Alexander:
*kjenner det stikker*
- Jeg var her og var livredd for deg da du var vekke
- Mens du tenkte på å slå opp..
*kjenner han må trekke armen sin til seg*

Noira:
- Jeg trodde ikke jeg skulle se deg igjen!
*ser sårt på ham*
- Og om jeg gjorde.. så ville jeg rydde opp og ikke lage mer kaos

Alexander:
*ser ned på hendene sine*
*nikker stille*
*presser leppene sammen*
- Jeg kan ikke unngå å tenke at det har noe med Morten å gjøre.

Noira:
*holder blikket på ham*
- Jeg vil ikke være med deg.. men ha en annen i tankene samtidig.

Alexander:
"Så jeg er ikke gal"
*biter kjeven likevel hardere sammen*
*drar hendene over ansiktet

Noira:
*holder blikket på ham*
*presser lippene sammen*
- Det har ikke skjedd noe Alex.
- Jeg vil bare prøve å være ærlig for hva det enn er verdt for deg

Alexander:
- Ja..
*legger hendene til lårene*
- Jeg trenger litt luft.
*ser fort på henne*
- Jeg er glad du er ærlig men..
*reiser seg*
- Ja.. Jeg må bare..

Noira:
*vil ta hånda hans og kysse den*
*ser sårt på ham*
*nikker stille*
*tørker kinnene sine når tårene kommer igjen*
*føler seg nesten nummen av hvor vondt han har det*
« Du knuser ham ditt jævla nek»

Emmeline:
*er på vei hjem etter møtet*
*treffer på broren som ser helt rar ut i ansiktet*
- Hva er det?
*ser han blunker et par ganger*
- Alex..?
*får en mumlende forklaring*
*sukker og legger begge armene om ham*
- Åh lillebror..

Karsten:
*står et stykke unna når han ser Emmeline legger armene om Alex*
*sukker irritert*
« Hva er det nå de griner for da..»
*hipser lett på Elias*
*lener seg inntil gjerdet*
- Klart oss fint vi to i dag hva?
*smiler skjevt*
*hører en plystre lyd bak seg og hever øyenbrynet lett*
- Jøss.. er det den store helten og verdens vakreste som kommer?

Terina:
*fniser opp mot Karsten*
- Uuh det var litt av et kallenavn
*smiler lurt*
*klemmer seg inntil Daniel*
- Hva skjer da?
*snur blikket og ser søsknene like fremfor seg*
*sukker oppgitt*
- Er det Noira nå igjen?
*freser og forsvinner mot Alexander*

Alexander:
*føler seg helt tom*
*sukker svakt når Terina kommer nærmere*
- Det går fint.. Jeg trengte bare å komme meg litt ut
- Hjelper ikke at dere står her og styrer.
*drar hendene over ansiktet og sukker irritert*
- Det føles bare ut som jeg lever i en reprise

Daniel:
*ser etter Terina*
*smiler kort til Karsten*
- Styr..
*klemmer om Dina*
*nikker mot Elias*
- Er du barnevakt i dag?
*humrer*

Terina:
*ser oppgitt på ham*
- Men lillebror..
*legger armene om ham om han vil eller ei*
- Hun er ikke verdt det vet du.
- Hun må finne ut av verden
*tydelig irritert*

Karsten:
- Barnevakt?
- Neh.. har pappa tid
*flirer*
- Emmeline har vært i rådet og jeg på vertshuset med han
- Nyter det
*gliser*
- Jeg har aldri sett en mer nydelig baby enn Dina
*rister lett på hodet*
- Aldeles nydelig er hun

Alexander:
- Ja. Tydeligvis må jeg det og.
- Blind som... en jævla blind mann
*rister oppgitt på hodet*
- Jeg blir så sur på meg selv

Emmeline:
- Ja. Dumt gjort å bli sammen igjen
*ser oppgitt på ham*
- For hva da, tiende gang?
*ser han smiler såvidt*

Daniel:
- Ja. Hun er en skjønnhet.
*smiler varmt og stolt ned mot datteren*
- Likner på sin mor, så klart
*humrer*

Terina:
- Så vanskelig skal det vel ikke være?
*hever øyenbrynet lett*
- Slapp av og.. nyt singel tilværelsen litt
- Isabell er singel.. ta henne.. bort.. fort..!
*mimer det siste og himler med øynene*
- Masse flotte damer her altså som vil ha et stramt mannebein!

Noira:
*hører alt som søstrene sier der ute*
*innser hvor riktig det var å faktisk slå opp*

Karsten:
- Så klart
*smiler varmt ned mot henne*
*humrer lett*
- Jeg må si jeg er overrasket..
- Du virker så fattet.. rolig.. som om du ikke nettopp har vært i et vepsebol. Er du ok?

Alexander:
*begynner å tro at søstrene hans ikke kjenner ham overhodet*
*smiler stramt*
- For det høres ut som meg?
- Jeg vil ikke ha noen andre.
*drar hendene over hverandre*
- Unnskyld meg..
*gjør seg vei mellom dem*

Emmeline:
- Alex..
*ser sårt etter ham*
- Alex da!

Daniel:
*nikker til Karstens spørsmål*
- Nå er jeg ok.
*kikker ned mot Dina og smiler varmt*
*stryker henne over ryggen*
- Nå er alt bra igjen.

Terina:
*ser sårt etter ham*
*sukker oppgitt*
- Faen også..
- Noira må jaggu jekke deg kraftig ned nå!

Karsten:
*nikker rolig*
*studerer ham*
- Var det mye likt..?

Emmeline:
*sukker tungt*
*legger armene om seg selv*
- Han kan jo tenke litt selv og da.
- Hvor sannsynlig er det at det vil funke når de har prøvd tusen ganger?
*ser spørrende på Terina*
- Liksom..
*slår hendene ut i luften*
- Hallo!

Daniel:
- Nei. Veldig lite var likt faktisk.
*smiler stramt*
*holder blikket hans*
- Har du en teori for hvorfor de bare lot oss gå?
- Jeg var sikker på det var en felle.

Terina:
- Nei du sier noe..
*himler med øynene*
*sukker stille*
*ser skrått Noira i øyenkroken før teltduken trekkes føre*
- Ops..

Karsten:
*rynker pannen svakt*
*hever øyenbrynet lett og lener seg bedre inntil gjerdet*
- Overlegenhet?

Emmeline:
*følger blikket hennes*
*sukker*
- Det er ingenting hun ikke vet..
- Det er ikke kun hennes eller kun hans feil, de må bare.. begynne å lære av feilene sine liksom.
*smiler trist*
- Burde vi prate med henne?

Daniel:
*hever brynene lett*
*ser spørrende på ham*
- Eller informasjonsutveksling?