Harry Potter - New and Improved

Angela:
*nikker og smiler fort*
- Så klart.
- Alex er gått for å finne Lila og Astro tror jeg men han kommer nok snart.
*stryker henne over armen*
- Bare gå du..!

Noira:
- Takk
*kjenner panikken griper i henne*
*går lynkjapt opp mot teltet*
*vugger på sønnen hele vegen opp*

Angela:
*ser Morten en halvtimes tid senere*
*forklarer det fort til ham, og ser at han nærmest løper avgårde*
*biter seg i leppa*
- Huff..
*ser fort på Theodin*
- Du har ikke sett det før du?

Theodin:
- Nei..
*ser nervøst etter henne*
- Det ble nevnt i Draconiz.. at unger kunne få det der..
- Det var en gutt som hadde sovesal like ved..
- Han døde da

Angela:
*grøsser*
- Åh ikke si det da
*kaster et blikk mot Wes som ligger og sover*
- Så det kommer fra Draconiz-siden?

Theodin:
- Jeg vet ikke..
- Jeg sier ikke at det er det da..
*ser nervøst mot teltet*
- Sier ingenting..

Noira:
*kjenner tårene bare triller*
*kjenner noen stryker henne forsiktig over håret men får ikke med seg hvem*
*stryker hånda over sønnens mage der han ligger neddopet på medisiner*

Ramona:
*kommer nærmere mot den lille gutten*
*ser Noiras tårer og stryker henne så forsiktig over håret*
- Morten hadde det som liten.
- Han voks det av seg
*hvisker ned mot henne*

Angela:
*biter seg i leppa*
*ser mot de små*
- Takk og pris for at våre aldri har..
- Ja, hatt noe som helst egentlig

Morten:
*kommer raskt inn i teltet*
*ser at moren står ved Noira og hvisker noe til henne*
*kommer raskt bort*
- Noi..
*svelger hardt når han ser Louie*
*setter seg ned på huk ved siden av dem*
- Hva har skjedd?

Theodin:
- Ja..
*klemmer hendene nervøst sammen*
- La oss håpe det fortsetter.
*ser på hele ungeflokken*

Noira:
*skvetter når hun ser det er Ramona som står ved henne*
*ser hun trekker seg bort når Morten kommer*
*snur blikket tilbake mot Louie*
*fortsetter å stryke sønnen over magen*
- Han fikk rykningene igjen..
*hvisker*
- De sier han er syk.

Angela:
*legger armen om ham*
*kysser ham på kinnet*
- Det gjør det nok
*smiler forsiktig*

Morten:
*ser fort etter moren*
*stryker Louie over kinnet*
- Har de bedøvd ham?
*legger armen om Noira*
- Hvordan syk?

Noira:
- Han fikk så kraftig anfall så de dopet ham ned..
*lener hodet mot skulderen hans*
*lukker øynene og holder hånda på magen hans*
- Han kunne vokse det av seg..
*hulker stille*

Morten:
*slipper Louie*
*legger begge armene om henne*
*trekker henne inntil seg*
*må presse sin egen uro bort for å trøste henne*

Noira:
*klemmer seg sårt inntil ham og lar ham knue henne til seg*
*gråter fortvilt, men stille inntil ham*

Ylena:
*kommer rolig frem mot dem*
*smiler trist*
- Han slapp ikke unna.. lille Louie..
*stryker oldebarnet over pannen*
- Han må overvåkes.. dag som natt..
- Anfallene kan gå over av seg selv.. men kraftige må ha medisin.
*ser rolig på Morten*

Morten:
*stryker Noira forsiktig over ryggen*
*nikker til det farmoren sier*
*ser alvorlig på henne*
- Har du noe vi kan ta med oss? Eller bør vi komme hit?

Ylena:
- Dere er alltid velkomne hit.
- Og med de andre små, det kan bli tungt å ha ham hver natt.. vi kan hjelpe.
*smiler betryggende*
- Det er kun en liten dråpe som skal inn i nesen..
- Jeg skal finne den med en gang miksturen.
*snur seg og går*

Noira:
*presser lippene hardt sammen*
- Vi går ikke fra ham her.!
*skjelver i stemmen*

Morten:
*smiler svakt etter farmoren og nikker*
*stryker Noira over ryggen*
- Det var ikke det hun sa
- Hun tilbød seg bare å hjelpe..
*ser ned på Louie*
*biter kjeven sammen*

Noira:
- Ja jeg vet det.
*biter kjeven hardt sammen*
*skubber seg lett fra ham*
*legger hånda tilbake over magen til Louie*
- Han er så liten

Morten:
*nikker stille*
*drar hendene over ansiktet*
- Ja..
*mumler*
*ser over på henne*
*rynker brynene lett*
- Det kommer til å gå bra.

Noira:
- Ja det må det.
*puster sakte ut og fortsetter å stryke på sønnen*
*snur blikket mot ham*
- Moren din sa du hadde det

Morten:
- Ja..
*ser fort etter moren*
*sukker*
- Jeg var så liten.. Jeg husker ikke noe av det
*ser over på Noira*
- Og det kommer ikke Louie til å gjøre heller.

Noira:
*nikker kort*
*presser lippene sammen*
- Går det bra..?

Morten:
- Bra?
*ser på henne med et oppgitt smil*
- Ikke akkurat adjektivet jeg ville brukt..
*ser ned på sønnen*

Noira:
- Sorry..
*presser lippene sammen*
*løfter hånda fra Louie og setter seg bedre opp*
*legger armene om halsen hans og klemmer ham*
*kysser kinnet hans forsiktig*
- Det går seg til..

Morten:
- Ja.. Han kommer til å klare seg.
*legger armene om henne igjen*
*klemmer henne bedre til seg*
- Han er en tøff liten kar.

Noira:
- Lur og..
*hvisker*
- Få det nå og bli ferdig med det.
*klemmer godt om ham*
- Han har sikkert tenkt igjennom det..
- Gjøre oss redde nå, så han slipper unna når han skal begynne å drikke

Morten:
*hører hun prøver å trøste seg selv og ham*
- Helt sikkert.
*stryker henne forsiktig over ryggen*
- Han er lur og slu. En skikkelig Von Holstein slash Draconiz der.
*smiler fort*