Harry Potter - New and Improved

Morten:
- Nei?
*kjenner hun ikke klarer å holde hendene av ham*
*bøyer seg ned og møter kysset hennes*
*legger armene om henne og løfter henne opp til seg*

Noira:
*legger bena om hoftene hans*
*kysser ham lengtende igjen*
- Jeg har savnet deg sånn..
*hvisker*
- Jeg har vært så.. oppi min egen rumpe at jeg ikke har sett alt du har gjort for meg
*stryker hånda igjennom håret hans*
-

Morten:
- Du har vært gravid, vi har et hopetalls unger..
- Da er det ikke alltid man kan se alt
*kysser henne mykt tilbake*
*setter seg ned i sofaen med henne*

Noira:
- Nei.. men du har også et hopetalls unger..
*smiler spakt*
- Og vært der for meg hele tiden..
- Unnskyld

Morten:
- Du.
*finner øynene hennes*
- Glem det.
*smiler fort*
- Jeg er lei av å ha denne samtalen.
*stryker henne over ryggen*
- Hvis vi skal gjøre dette.. så glemmer vi alt som har skjedd.

Noira:
*smiler bredere*
*stryker hendene over skuldrene hans*
*nikker rolig*
- Ok.
*kjenner en bør flyr av henne*
- Jeg elsker deg.

Morten:
*klemmer henne bedre inn på fanget sitt*
- Og jeg har sagt det før men jeg sier det igjen..
- Om det skjer noe med Alexander nå, da er jeg ferdig.
- På ekte denne gangen.
*ser alvorlig på henne*

Noira:
- Forstått.
*ser alvorlig tilbake på ham*
- Og jeg har sagt det før men..
- Det blir ikke noe med Alexander.
- Jeg sverger

Morten:
*har hørt det før*
*vet ikke helt hvorfor han er dum nok til å tro på det igjen*
*legger hånden om kinnet hennes og kysser henne*
- Fint..

Noira:
*trekker ham til seg igjen*
*kysser ham mykt*
- Hva trenger du?

Morten:
*sukker og legger hodet tilbake*
- Jeg må prate med Neda
- Kan ikke si at jeg gleder meg..

Noira:
*kysser ham forsiktig på halsen*
- Du kan glede deg til meg etterpå
*biter ham ertende i haka*

Morten:
*sukker*
- Ja.. Det kan jeg.
*kniper om rumpen hennes*
- Det er en trøst..
*humrer*

Noira:
*smiler lurt*
*kysser ham forsiktig igjen*
- Det går seg til.
*hører bjella ringer og snur blikket mot sønnen*
- Fire.. fem… seks..
*ser det stanser*
*svelger sårt*
- Fy faen jeg hater å se ham slik..!!

Morten:
- Ja..
*ser også bekymret mot sønnen*
- Jeg vet det Noi.
*kysser henne i tinningen*
- Men vi må leve med dette nå
- Vi må prøve å ikke skvette hver gang det skjer, når det er såpass kort.
- Ikke sant?

Noira:
- Men det må være vondt for ham..
*presser lippene sammen*
- Jeg trenger tid til å bli vant med det der..
*klemmer seg inntil ham*

Morten:
- Ja..
*nikker stille*
- Men han vokser det av seg.
- Som sin far.
*smiler skjevt til henne*
- Ok?

Noira:
- Ok?
*hever øyenbrynet*
- Det er ikke ok.. men vi overlever vel det med.
*smiler skjevt*
- Den uflaksen vår må vel snart snu.

Morten:
- Ja men..
*sukker*
- Ja det er nettopp det. Vi overlever dette.
*stryker henne over ryggen*
- Jeg går bare raskt bort til Neda med en gang tenker jeg

Noira:
« Nå syter du…»
- Vi overlever
*smiler varmt*
- Det går.. du overlever.
*kryper forsiktig av fanget hans*

Morten:
- Du..
*strekker seg etter henne*
*kysser henne igjen*
- Jeg er snart tilbake. Ok?

Noira:
*smiler varmt mot ham*
- Ok
*kysser ham mykt tilbake*

Morten:
*kikker ned til Louie på vei ut*
*smiler varmt*
*stikker så hendene i lommene og går ut og mot Nedas telt*

Noira:
*kjenner hjertet hamrer i brystet*
*får klær på seg og ser Louie våkner til*
*legger ham til brystet og ammer*
*får tid til å kle ham*
- Disse klærne er alt for store for deg..
*flirer lett*
- Mads er så god og rund

Neda:
*gjør prosessen kort for ham*
*lukker døren pent igjen i ansiktet på Morten*
*drar hendene frustrert over ansiktet*
*kan høre Lila fra stuen*
*puster tungt ut og går tilbake til henne*