Harry Potter - New and Improved

Noira:
*smiler fort*
*lar blikket nysgjerrig gli over ham*
*stålsetter seg for hvem han skal nevne som den nye flammen*
- Skal vi ta en tur med innsjøen?
*trekker på skuldrene*

Alexander:
*nikker*
*begynner å gå med henne*
*er helt stille for vet ikke helt hva han skal si*

Noira:
*skotter på ham*
*rynker pannen svakt*
- Unnskyld

Alexander:
- Jeg..
*sier det i munnen på henne*
*smiler svakt og rynker brynene*
- For hva?

Noira;
- Jeg vet ikke helt..
- Men du ser så.. har vært så… stille
*stanser opp*
*ser forskende på ham*

Alexander:
*nikker stille*
*flakker litt med blikket*
*klarer ikke helt å se på henne*
- Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette
*men gjør et forsøk og sier det han fortalte til Theodin*

Noira:
*hadde stålsatt seg for å høre om kjæresten hans… men ikke dette*
*stirrer skrekkslagent på ham*
- Men..
- Ryggevondt.. er det så alvorlig!?

Alexander:
- Det er jo.. bare et symptom
*tvinner om fingrene sine*
- Theodin sa at du trodde at jeg drev og møtte noen andre
- At det er derfor jeg ikke har.. vært der så mye for ungene
*svelger*
- Jeg skulle kanskje sagt det før men..

Noira;
*blir blekere*
- Alex.
- Du blir frisk…?
*kjenner lippene bevrer*
- Du blir frisk igjen?

Alexander:
*ser at hun blir på gråten*
*svelger tungt*
*smiler trist*
*trekker stille på skuldrene*
- Mormor kunne ikke love meg noe.

Noira:
*kjenner øynene fylles med tårer*
- Alex…
*svelger unna gråten så godt hun kan*
*presser lippene sammen*
*kjenner kinnene blir våte og et hiks slipper ut*
- Herregud.

Alexander:
*ser sårt på henne*
*kjemper mot sine egne tårer*
- Det.. det går bra, Noira.
*smiler spakt*

Noira:
- Går bra..?!
*rister på hodet og legger armene sine om seg selv*
*slipper dem så ned og legger armene sine om ham*
- Du skal bli frisk! Hører du?
*hikser*

Alexander:
*legger armene stille om henne*
*klemmer henne forsiktig inntil seg*
*sier ingenting så nikker bare*

Noira:
*spør ikke om lov men slipper kreftene sine mot hans*
*kjenner smerten hans siger over i egen kropp*
*biter kjeven hardt sammen*
- Du kan ikke ha så vondt alene Alex

Alexander:
*protesterer når hun gjør det*
- Noira..
*slipper henne forsiktig*
- Nathan forstår så mye.. Han trenger ikke å se det.

Noira:
- De kommer til å vite det.
*ser skrekkslagent på ham*
- Og du har så vondt…
*presser lippene sammen*

Alexander:
- Det går bra.. Det er ofte bedre enn dette
*smiler fort*
- Jeg har ikke tatt eliksiren min i morges.. Theodin og Angela insisterte på at jeg sov hos dem i natt
- Ikke bekymre deg.. vær så snill.
- Men nå vet du hvorfor jeg..
*rødmer litt av skam*
- Ikke har vært så mye med barna

Noira:
*ser forskende på ham*
*nikker stille*
*tørker tårene sine*
- De savner deg..
- Og om du har så vondt Alex så la dem se noe..
- Nathan forstår ikke hvorfor..

Alexander:
*nikker stille*
*blunker stille et par ganger*
- Ja..
- Jeg kan forsøke å prate med ham i dag..
- Han er ikke så liten lenger
*smiler fort og ser ned*

Noira:
*presser lippene sammen*
*nikker stille*
- Jeg er så lei meg Alex..
*ser sårt på ham*

Alexander:
*nikker stille*
*klarer ikke å si noe, for vet stemmen vil knekke*
*kremter svakt og tar et par sekunder*
- Jeg også

Noira:
*svelger sårt*
*løfter hånda og stryker over kinnet hans*
- Men du skal bli frisk
*holder blikket hans*

Alexander:
*smiler fort til henne*
*legger hånden over hennes og klemmer mykt om den*
*trekker den bort fra ansiktet sitt, men slipper den ikke*
- La oss håpe..
- Jeg må si det til Lila også.
*kjenner magen vrir seg*

Noira:
*klemmer mykt om hånda hans*
*smiler sårt*
*nikker stille*
- Ja…
- Det.. går bra..
*ser sårt på ham*