Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*klemmer bedre om hånden hennes*
*smiler svakt*
*ser takknemlig på henne*
- Får gå tilbake.. før barna tar knekken på Theo og Angie..

Noira:
- Og ikke tenk på om det.. hvis du ikke klarer å ha dem alene så er jeg med deg.
*smiler fort*
- Eller Gela eller Teo.
- Vi er her for deg.
*klemmer bedre om hånda hans*
- Vi er glad i deg

Alexander:
*nikker stille*
*kjenner han ikke klarer å holde tilbake lenger*
*lar tårene renne nedover kinnene*
- Takk..

Noira:
*kjenner lippene bevrer*
*tar et godt spenn fra bakken og kommer på høyde med ham*
*lar kreftene holde henne der*
*legger armene om ham og knuer ham til seg*

Alexander:
*holder litt igjen så gråten ikke skal ta helt over*
*hviler seg mot henne i et par sekunder og kjenner det er godt*
- Unnskyld..

Noira:
- Du har ingenting å unnskylde
*kjenner seg gråtekvalt selv*
*svelger sårt*
- Det er ikke din feil

Alexander:
*rister stille på hodet*
- Jeg visste ikke hvordan jeg kunne si det.
*hører stemmen er grøtete*
- Spesielt til deg.

Noira:
*stryker ham igjennom krøllene*
- Det forstår jeg..
*hvisker*
- Det er grusomt..
*lukker øynene*

Karsten:
*studerer dem fra avstand*
*fnyser lett*
- Så de er på ann igjen..
*mumler irritert*
*går straks for å finne Morten*

Alexander:
*svelger tungt*
*nikker stille*
*lar seg hvile inntil henne litt til*
*puster skjelvent men rolig ut*

Morten:
*hever brynene lett mot broren*
- Du kommer i en voldsom fart.

Noira:
*klarer ikke slippe ham*
*kjenner panikken på å miste ham er i ferd med å ta overhånd*
*fortsetter å stryke ham i håret*
*snur forsiktig på hodet og kysser kinnet hans*
- Det løser seg..
- Jeg er her uansett

Karsten:
*hever øyenbrynet lett*
- Du får ta deg en liten tur ned dit..
- På hjørne og se mot innsjøen.
*smiler stramt*
- Din kommende brud tar seg friheter

Alexander:
*prøver å tro på det hun sier*
*kjenner hun holder ham hardere når han prøver å slippe*
*lukker øynene sårt igjen*
- Takk, Noira..
*tror ikke hun vet hvor mye det betyr*

Morten:
*løfter brynene lett*
*ser spørrende på ham*
- Hva får deg til å si det?

Noira:
*kjenner han slipper og slipper motvillig opp*
*tar hendene og tørker over kinnene hans*
*smiler sårt*

Karsten:
- Se selv.
- Hun står med armene om Alex.
*smiler matt*
- Du tar ikke mitt ord på det?

Alexander:
*smiler trist tilbake*
- Nathan eller Lila først?
- Begge alternativene er grusomme..

Morten:
*ser kort på ham*
*sier ingenting, men går rolig forbi broren for å se selv*

Noira:
*kjenner lippene bevrer men nikker fort*
- Nathan.
- Neda bør få vite det før Lila.. så hun får forberede seg.
*fortsetter å stryke ham over ansiktet*

Alexander:
- Ja..
*kjenner det kniper hardt i magen bare ved tanken*
- Greit.. Nathan.
*lener kinnet mot hånden hennes en siste gang*
*syns han føler noens blikk på seg, og løfter sitt*
*ser rett inn i Mortens hatske blikk*
*kjenner han nesten krymper seg*
*trekker kinnet sitt unna Noiras*

Noira:
*merker han stivner til og trekker seg helt bort*
*rynker pannen forvirret*
*snur blikket etter hans og møter Mortens*
*sukker stille*

Alexander:
*hører Noira sukker*
- Jeg..
- Går opp til Nathan.
*ser over på henne*
- Takk..
*smiler spakt en gang til*

Morten:
*sukker irritert*
*legger armene i kors over brystet og ser over på Noira*

Noira:
*snur blikket og smiler sårt mot ham*
- Si ifra når du er klar..
- Jeg kommer.
*snur seg og går rolig Morten i møte*
*kjenner tårene pipler frem*
- Alex er syk..
*kjenner stemmen blir grøtete*
- Olgya sier han kan dø

Morten:
*går fra irritert, på grensen til fly forbanna, til forvirret*
*ser fort etter Alexander*
- Hva sier du?

Angela:
*ser Alexanders øyne er enda mer hovne*
*smiler spakt til ham når Nathan kommer løpende*
*kjenner en klump i halsen når Alexander løfter ham opp og tar ham med seg litt bortenfor*

Noira:
- Han har noe i ryggen..
- Det er derfor han har holdt seg borte.
- Han har så vondt Morten at han ikke klarer å være rundt barna..
*kjenner tårene tar helt overhånd*
- Han kan ikke dø..!
*hulker*

Morten:
*legger først den ene armen om henne*
*også den andre*
*trekker henne inntil seg*
- Men han har pratet med Olgya, sier du?

Noira:
- Ja og de kunne ikke gjøre stort mer
*hulker*
- Isabell ville ikke røre det..
*klemmer seg sårt inntil Morten*

Morten:
*sukker lavt*
- Huff..
*stryker henne over ryggen*
- Hvor lenge har han visst det?

Noira:
- En stund.. jeg vet ikke helt
*skjelver*
*sukker tungt*
- Han kan ikke dø

Morten:
- Jeg skal prate med farmor.. Se hva hun vet.
*kysser henne på pannen*
- Det ordner seg nok