Harry Potter - New and Improved

Noira:
- Ja..
*skjelver i stemmen*
- Det må det..
*trekker seg fra og tørker kinnene*
- Det må det..

Morten:
*stryker henne fort over ryggen*
- Jeg så Theodin og Angela hadde hele hurven
- La meg følge deg tilbake
*holder den ene armen enda bestemt om henne*

Noira:
- Takk..
- Alex ville fortelle det til Nathan nå..
- Han merker det likevel og spør så etter ham..
*biter kjeven sammen*

Morten:
*blir strammere om munnen*
- Er det virkelig vits i?
*ser kort ned på Noira*

Noira:
- Han må jo si noe.
- Han trenger ikke si han dør.
*ser kort opp på ham igjen*

Morten:
- La oss ikke håpe det..
*biter kjeven sammen*
- Nathan tror fortsatt på eventyrene du forteller ham om kvelden
- Han kommer til å leve seg like mye inn i dette her

Alexander:
*vet ikke om Nathan egentlig forstår*
*men tenker kanskje det er like greit*
*nikker til spørsmålet hans*
- Ja.. Syk. Så far tar medisiner
*svelger*
*stryker ham gjennom krøllene*
- Og i mellomtiden passer mamma og pappa godt på deg.

Noira:
- Han prosesserer det som en på hans alder skal..
*ser sårt på Morten*
- Bedre å vite sannheten enn at pappa er opptatt med ei dame og ikke vil se ham?

Morten:
- Er det?
*ser kort ned på henne*
*smiler stramt*
*ser de nærmer seg Theodin og Angelas telt*
- Jeg må nesten gå.. Vi prates i kveld

Noira:
- Ja det er det.
*ser bestemt på ham*
- Vi sees..
*klemmer ham fort før hun slipper ham*

Angela:
*følger Noira med blikket mens hun kommer nærmere*
*ser øynene hennes også er hovne*
*smiler svakt og trist*
- Bra han sa det i det minste.

Noira:
*nikker sårt mot Angela*
*tørker seg kjapt over ansiktet*
- Er han med Nathan..?

Angela:
- Ja
*nikker mot dem*
- Rett der borte.
*vender blikket til Noira igjen*
- Hvordan går det med deg?

Noira:
- Jeg er veldig bekymret for Alex..
*ser smått skremt på Angela*
- Han virker så redd

Angela:
*nikker stille*
*ser sårt på henne*
- Det hadde jeg og vært.
*ser blikket gli over de to yngste*

Noira:
*sukker tungt ut*
- Stakkars Alex..
*hvisker stille*

Angela:
- Ja..
*hører latter fra Nathan*
*ser Alexander også smiler*
- Ser ut som det går bra der borte..
*ser rolig på Noira igjen*

Noira:
*smiler skjevt*
- Så bra..
- Han skulle fortelle det til Nathan..
- Han har spurt så mye etter far..
*kjenner stemmen skjelver*
*kremter bort gråten*

Angela:
*ser trist på henne*
*reiser seg og kommer bort*
*legger armen om henne*
- Og nå vet Nathan hvorfor det ikke alltid er mulig.
- Nå kan du si sannheten til ham..

Noira:
*nikker sårt*
*smiler trist mot Angela*
- Nå vet jeg det selv også..
*tørker tårene*
- Det er mye å bearbeide

Angela:
*nikker*
*stryker henne over armen*
- Det gjør det hele litt lettere.
*smiler forsiktig*

Noira:
*nikker stille*
*holder blikket på Alexander og Nathan*
*presser lippene sammen*
- Morten ble skikkelig fortvila og..

Angela:
- Åh?
*rynker brynene litt*
*men tar seg i det*
- Ja..
- Hvem hadde vel ikke blitt det
*slipper henne forsiktig*
- Tror du han kan hjelpe med noe?

Noira:
- Han skulle høre med Ylena.
*ser sårt på henne*
- Han gjør det han kan.
*smiler tårevåt*

Angela:
- Fint..
- Men.. man skulle jo tro at Ylena hadde tatt kontakt om hun visste at det var noe han kunne gjøre..
*tvinner fingrene rundt og rundt*
*svelger hardt*

Noira:
- Jeg vet det..
*senker blikket*
*biter kjeven sammen*
- Brått kommer de på noe