Harry Potter - New and Improved

Angela:
- Ja..
*nikker stille*
*tørker kinnet sitt fort og blåser ut luft fra kinnene*
- Nei huff..
- Hvor er alle de andre i dag egentlig?
*ser seg fort rundt*

Noira:
- Håper Teo ser etter dem..
- Kommer og overlater alle til dere..
*sukker*
- Sorry

Angela:
*ler lett*
- Neida Theo har kontroll.
*smiler varmere når Noira nevner ham*
- Jeg tenkte mer på Em, Ina, Isabell..?
- Har alle gjemt seg?

Noira:
- Ja de har visst det..
- Eller så er det bare vi som er oppe tidlig
*smiler skjevt*
- Noe nytt?

Angela:
- Nei, tror ikke det
*trekker på skuldrene*
- De er sikkert bare trege

Noira:
*smiler forsiktig*
- Ja.. de er vel utslitte med de små
*smiler kjapt*
- Kan jeg forstå..
*ser mot Alexander igjen*
*sukker lett*

Angela:
- Ja.. Forsåvidt.
*smiler svakt*
*smiler varmere mot Alexander når han kommer nærmere med Nathan*
- Hei Nate.. Dere blir bare likere og likere for hver dag jo

Noira:
- Alex bare lånte livmoren min for å klone seg..
*smiler varmt ned mot sønnen*

Alexander:
*smiler spakt mot dem*
*kjenner hjertet er litt lettere nå*
*men skotter mot Nedas telt, og kjenner det synker igjen*

Angela:
*strekker ut armene mot Nathan*
*tar imot han når han kommer*
- Åh, det er lenge siden jeg har fått litt Nathankos..!

Noira:
*ser sårt hvor blikket hans går*
*blunker bort tårene*
*snur blikket mot Nathan og Angela*
*smiler varmere*

Alexander:
*kjenner han er helt svett i håndflatene*
- Snart tilbake, Nate..
- Kos deg med mamma og tante.

Nathan:
*nikker*
*ser alvorlig opp på Noira og Angela*
- Han skal bare bort til Lila

Noira:
*legger armene så om sønnen*
- Fortalte pappa deg at han er syk..?
*ser sårt på ham*

Nathan:
*nikker like alvorlig*
*lener seg mot moren*
*ser opp på henne*
- Gråter du mamma?

Noira:
- Du vet jeg gråter for alt..
- Jeg synes det er trist at pappa er syk..
*stryker ham på kinnet*
- Synes du det er..vanskelig?

Nathan:
*blir stille*
*kneker seg tettere inntil moren*
*liker det ikke når hun er lei seg*
- Du er ikke syk, er du mamma?

Noira:
- Nei..
- Ikke jeg eller noen andre..
- Far er syk.. men han gjør det han kan for å bli frisk
*smiler prøvende*

Nathan:
*nikker stille*
*plukker på genseren hennes*
- Det vet jeg.
- Det sa far

Neda:
*blir helt stille når Alexander har fortalt ferdig*
- Hun er på rommet sitt.
*ser sårt på ham*
- Jeg venter her.

Noira:
*smiler sårt*
*klemmer bedre om ham*
- Så vi får ta godt vare på far..

Lila:
*sitter med ryggen til og skriver i dagboken sin*
*ser kjapt over skulderen når døren går opp*
*smiler varmt og overrasket*
- Hei pappa

Nathan:
*nikker stille*
*lener hodet mot armen hennes*
- Hvordan da?

Alexander:
*smiler varmt tilbake til henne*
- Hei, Lilus
*ser seg rolig rundt*
- Så ryddig du har det
- Du skulle sett Astros rom..
*smiler skjevt*

Noira:
- Far klarer kanskje ikke ha dere på overnatting lengre…
- Men da kan vi gå mer på besøk
*smiler beroligende*

Lila:
*smiler skjevt*
- Ja det ser vel ikke ut..
*reiser seg og studerer ham*
- Er det noe..?

Nathan:
*begynner å skjelve i underleppen*
*sutrer smått inntil henne*
- Men jeg vil overnatte hos far

Alexander:
- Ja.. Det er noe.
*setter seg forsiktig ned på den oppredde sengen hennes*
*ser på henne og smiler forsiktig*
- Kanskje du vet det allerede.. du vet jo alt.
*klemmer om hendene sine*
*ser at de skjelver*
*kremter svakt*
- Jeg er blitt syk, Lilus

Noira:
- Vi kan spørre..
- Om kanskje du kan være hos ham alene?
*smiler fort*
- Og Noor..
- Vi må bare høre med ham mer sant?
- Så han ikke får mer vondt og blir mer syk.
- Vi vil jo ha far frisk
*kjenner hun vil sette seg ned å hulke men klarer så vidt holde igjen*

Lila:
*ser spørrende på ham*
- Åå..?
*rynker pannen*
- Du sa du var sliten.. men..
- Syk.. hvor syk..?
*biter seg usikkert i lippa*

Nathan:
*har store tårer rennende nedover kinnene nå*
*gjemmer ansiktet inn i genseren hennes*
*nikker*
- Jaa..!

Alexander:
*klemmer enda hardere om hendene sine*
- Ganske..
*ser rolig på henne*
*men føler seg som et kaos på innsiden*
- Ikke akutt. Men sjansene for å bli bedre er.. små

Noira:
*kjenner sine egne pipler frem*
*klemmer ham godt inntil seg*
*kysser sønnen sårt i tinningen*
- Det skal gå bra

Lila:
*kommer sakte bort til ham*
*setter seg ned ved bena hans*
- Hva mener du?
*lener haka mot kneet hans*
*ser opp i øynene hans*

Angela:
*har flyttet seg litt bort så de fikk litt rom*
*men hører likevel at begge gråter*
*knuger Wes til seg når han kommer nærme nok*

Alexander:
- At..
*svelger tungt*
*smiler trist*
- At jeg kan dø, Lila.