Harry Potter - New and Improved

Karsten:
- Jeg skal være tydelig..
*ser alvorlig på broren*
*ser Noira dukker opp i sidesynet med drikke til ungene*
*smiler forsiktig*

Noira:
- Vel..
- Trenger du et støt vet du hvor du skal komme
*flirer prøvende mot ham*

Morten:
*ser opp på Noira*
*smiler kjapt*
- Ja.. Hun mener det, tro meg.
*ser kjapt på broren*

Karsten:
*ser kjapt opp på Noira*
*flirer svakt og ser hun flirer*
- Da.. er det bare å fyre løs!
*kremter og blir mer alvorlig*

Morten:
*smiler kjapt*
- Ja..
*ser kjapt på klokken*
- Burde fått lagt de ungene ned litt.
- Skal jeg følge deg hjem, Karsten?

Karsten:
- Jeg kan gå selv
*ser takknemlig på broren*
- Må en liten tur opp til farmor..
*ser over på Noira*
- Og.. tusen, tusen takk.
*blir tårevåt igjen*

Noira:
*får vondt av ham der han sitter*
*presser lippene sammen*
*sukker stille*
*kremter fort*
- Ikke.. ikke tenk på det.
- Vi er familie

Morten:
- Greit..
*ser brorens tårer kommer frem igjen*
*og ser at Noira sluker dem*
*smiler fort*
- Du er broren min.
- Rop på meg om du trenger noe. Hva som helst, når som helst
*reiser seg for å gi ham nok en klem*

Karsten:
*klemmer broren tilbake*
*nikker fort mot Noira*
*svelger hardt*
- Ha en nydelig kveld..
*forsvinner ut av teltet*

Noira:
*sukker lettet når han forsvinner ut*
*presser lippene sammen*

Morten:
*får med seg ungene til barneværelset*
*pakker dem inn for en lur og går ut igjen til Noira*
- Du trenger ikke å synes synd i ham
*ser kort på henne*

Noira:
*sitter og ammer Louie når han kommer*
*ser kjapt opp på ham*
*rynker pannen svakt*
- Jeg tror ikke han gjør det på gøy..
- Jeg synes jo synd i ham.

Morten:
- Klart han ikke gjør det på gøy.
- Han har det forferdelig!
*ser alvorlig på henne*
- Men han gjorde noe mot deg også.

Noira:
*snur blikket ned mot sønnen*
« Men det snakker vi ikke mer om..»
*svelger stille*
*vet ikke hva hun skal si*

Morten:
- Du skylder ham ingenting.
*ser alvorlig på henne*
- Husk det.

Noira:
*løfter blikket mot ham*
*svelger hardt og nikker*
- Nei jeg forstår det.
- Men han er din bror.
- Ungenes onkel..

Morten:
- Ja..
- Det er han.
*sukker tungt*
*setter seg ned ved siden av henne og Louie*
- Min bror.

Noira:
*ser sårt på ham*
*biter seg i lippa*
- Jeg.. tror du er mer sint på ham enn meg

Morten:
- Det kan godt hende.
*stryker Louie over magen*
- Men det gir seg.. Jeg syns synd i ham også
- Mest synd i ham..

Noira:
*snur blikket ned mot Louie*
- Det..
- Det er en liten dråpe i havet for min del.
*ser skrått på ham*
- Jeg bagatelliserer ikke det som skjedde men..
*trekker på skuldrene*
- Sett i lys av alt så.. kan jeg tilgi og gå videre.

Morten:
*nikker stille etter en stund*
- Ok.
- Så lenge du gjør det for din egen skyld.
*ser alvorlig på henne*

Noira:
*legger hodet svakt på skakke*
*smiler spakt*
- Ja..
*ser ned på Louie*
- Helt sluknet han.
*reiser seg sakte*
- Skal bare legge ham..

Morten:
- Gjør det.
*ser etter henne*
*trekker hendene slitent over ansiktet*

Angela:
*ser Karsten går forbi teltet deres*
*skotter fort på Theodin og himler med øynene*
- Tidenes raskeste rehab det der..

Theodin:
*hever øyenbrynet lett*
- Virkelig..
*kjenner han blir kvalm*
- Isabell visste ikke at han hadde skadet Em

Angela:
- Nei, selvfølgelig gjorde hun ikke det.
*sukker irritert*
- Hva sa hun da? Brydde hun seg?

Theodin:
- Ja hun stoppa opp iallefall
*ser skrått på henne*
- Husk hva hun har levd med

Angela:
- Ja, jeg vet det.
- Kanskje derfor hun ikke hadde tatt seg nær av det?
*trekker på skuldrene*
- Bra, iallfall..

Theodin:
*flirer ertende mot Angela*
- Hun syns du bjeffet mye til meg