Harry Potter - New and Improved

Karsten:
*blir stram i blikket*
- Jeg hadde ikke forventet annet Emmeline.
- Jeg er så lei meg.

Emmeline:
*kjenner hun begynner å skjelve*
- Greit
*vet hun må gå før hun bryter sammen*
*snur seg på hælen og gjør det*

Karsten:
*blir stående og se etter henne*
*drar hendene igjennom håret*
*biter kjeven sammen*
*går sakte mot grottene*

Emmeline:
*kjenner en film begynner å spille i hodet sitt*
*forstår ikke før etterpå at det er et syn*
*kaster opp bak teltet av utmattelse etterpå*

Terina:
*kjenner pulsen går i hundre når hun ikke finner søsteren*
- Em..?!
*kommer ut av teltet og ser febrilsk rundt*

Emmeline:
*hører søsteren rope*
- Sorry..
*hvisker*
*tørker seg om munnen*
*prøver å reise seg men kjenner det kommer mer*

Terina:
*kommer løpende rundt*
- Hei..!
*ser skremt på henne*
- Går det bra?

Emmeline:
- Ja..
*spytter og kremter*
*svelger*
- Jeg eh..
- Jeg måtte bare se ham
*retter seg opp*
- Ba han ikke snakke med meg

Terina:
*ser undrende på henne*
- Ja..
- Fikk du sagt det du ville?
*biter seg i lippa*

Emmeline:
- Nei.. Men en begynnelse
- Skulle bedt ham dra til helvete også
*smiler blekt*
- Men hvis han kommer til dere og vil se Elias.. La ham

Terina:
*nikker rolig*
- Greit..
*smiler spakt*
- Han får snakke med Daniel for snakker han til mer så flerrer jeg ham!

Emmeline:
*smiler svakt*
- Jeg vet det..
- Så jeg ba ham henvende seg til pappa eller Daniel
*stryker seg over håret*
- Han sa han var lei seg. Ikke at det betyr alt men.. Han mente det iallfall, Ina

Terina:
- Skulle bare mangle!
- Han har da en hjerne!
*ser sårt på henne*
- Kom..
*hjelper henne opp*
- La den drittsekken vise sitt sanne jeg

Emmeline:
*smiler litt når søsteren kaller ham det*
- Ja..
*lener hodet fort mot skulderen hennes*
- Mormor lærer meg opp i grottene
- Du vil ikke være med en dag?

Terina:
*sukker stille*
- Hva lærte du da?
*vil himle med øynene men holder det for seg*

Emmeline:
- Har bare hatt en time
- Men.. Målet er jo.. Synene
*ser fort på henne*
*ser at hun syns det er teit*
- Jeg hadde et i sted. Men det er vanskelig å skille falske fra ekte enda

Terina:
- Hva så du da?
*hever øyenbrynet lett*
*prøver å virke interessert*

Emmeline:
*flirer svakt*
- Max..
*stryker håret bak øret*
*kjenner det er godt å snakke om noe annet enn Karsten*

Terina:
*stanser opp*
- Max?
*begynner å le*
- Javel..
*smiler lurt*

Emmeline:
- Ja. Det var kort men..
*smiler varmt*
- Han satt med ungene.

Terina:
*studerer henne*
*kjenner øynene fylles med tårer*
- Ungene..?

Emmeline:
*nikker fort*
- Dina og tvillingene
- Og.. mine
*ser stille på henne*

Terina:
*hever øyenbrynet*
- Men.. hvor gamle var ungene da?
*smiler skjevt*
*blunker bort tårene*

Emmeline:
- Vet ikke.
*tar hånden hennes og klemmer om den*
*ser hun savner broren*
- Jeg så dem ikke, bare.. følte dem
*smiler spakt*
- Hvordan det?

Terina:
- Du sa det var vanskelig å skille ekte fra falske.
- Hvis de er så store som nå må det være flaks
*smiler kjapt*