Harry Potter - New and Improved

Terina:
*ser hun virkelig blir redd*
*ser sårt på henne*
- Em..
*rynker pannen svakt*
- Det skal ordne seg

Emmeline:
- Det gjør ikke det.
*tørker kinnene sine hardt*
*ser såret på henne*
- Ikke nevn det igjen.

Terina:
*ser uforstående på henne*
- Emmy da..
*kommer sakte mot henne*

Emmeline:
- Nei.. Bare glem alt det.
*rister fort med hånden*
*smiler fort*
*går kjapt ut av teltet hennes*

Karsten:
*går rolig bortover leiren med Lya i vogna og Elias på armen*
*hever øyenbrynet spørrende mot Emmeline når hun kommer ut av teltet like ved*
- Se der du..

Emmeline:
*stanser og gir seg selv et par sekunder til å samle seg på*
*snur seg mot dem og gir dem et smil*
*går rolig bort mot dem*
- Hei, skatt
*stryker sønnen på kinnet*
- Har dere hatt det kjekt?

Karsten:
- Ja det har gått så fint så..
*studerer henne*
- Med mamma også?
*smiler skjevt*
- Lya våknet nettopp men er rolig oppi der..

Emmeline:
*ser kjapt på ham*
*svelger når hun ser det undrende blikket hans*
*bøyer seg ned for å se på Lya*
*stryker henne over håret*
- Takk.. Jeg kan ta dem nå

Karsten:
*hever øyenbrynet ørlite*
- Alt fint med Ina og Daniel?
*ser kort mot teltet hun kom fra*

Emmeline:
- Hm?
*ser fort på ham*
- Jada. Alt bra.
*retter på Lyas pledd*
- Har de spist?

Karsten:
- Elias har..
*smiler stramt*
*hører hun overhører ham*
- Noira så skrekkelig ut..

Emmeline:
*presser leppene sammen når han nevner Noira*
*ser kort på ham*
- Hun har vært gjennom mye.

Karsten:
- Ja..
- Morten har gjort det slutt på toppen av det hele..
*hever øyenbrynet*
- Var hun gravid..?

Emmeline:
- Jeg vet det.
*graver neglene inn i håndbaken*
*ser stille på ham*
- Hun vil nok si det til Morten selv.

Karsten:
*nikker rolig*
- Fy faen..
*hever øyenbrynet lett*
- Så Carcan klarte det..
- Godt kontoret hans ligger i ruiner..
- Ingen skal få det til igjen..
*freser*

Emmeline:
*nikker stille*
- Godt han er borte.
*hører Elias prøver å lage samme freselyd som faren*
- La oss håpe ingen klarer det igjen..

Karsten:
- Nei det gjør de ikke..
*smiler kjapt*
- Fikk Noira det bort?
*ser nysgjerrig på henne*

Emmeline:
*kjenner hun blir svett i nakken*
*nikker stille mot ham*
- Ja..
- Mormor hjalp henne.
- Men igjen.. Ikke si noe til Morten.
- Hun vil sikkert si det selv.

Karsten:
- Morten virker helt på hjulet selv..
- Jeg skal ikke si noe..
*ser rolig på henne*
*smiler stramt*
- Stakkars jente

Emmeline:
- Fint..
*hører han klamrer seg til samtaleemnet Noira*
- Jeg har bedt henne fortelle alt
- Jeg.. vil vite alt som skjedde med dere
- Bare så du vet det

Karsten:
- Ah..
*smiler stramt*
- Jeg har ingenting å skjule..

Emmeline:
- Nei.
- Tenkte meg det..
*smiler fort mot ham*
- Jeg bare kjenner at jeg trenger det
- For å få litt... ja jeg vet ikke.. At det kapitlet lukker seg

Karsten:
- Klart..
- For du har hørt min versjon..?
*hever øyenbrynet lett*

Emmeline:
*syns hun kan høre den*
*er fort på ham*
*svelger*
- Jeg vil høre hennes først.

Karsten:
*himler lett med øynene*
- Javel..
*ser smått hånlig på henne*
- Hun sier ikke noe jeg ikke kan svare for