Harry Potter - New and Improved

Cario:
*løfter seg forsiktig opp så han kan åpne armen for henne*
*biter smerten i seg*
- Du..
*legger armen om henne*
- Hvorfor er du redd?

Noah:
*nikker*
- Ja, alle er her.
*blunker kjapt*
- Akkurat som det skal være

Morten:
*ser ned på sønnen og sukker lavt*
*smiler fort og huker seg ned*
- Nei, Nathan
- Onkel Karsten måtte være igjen
- Du vet at han må passe på leiren, sant?

Lila:
*ser han får vondt og krymper seg*
- Jeg vet ikke hvordan det er her i piratland.
*hvisker*
*setter seg forsiktig inntil ham*

Sophia:
*smiler varmere*
*klemmer om ham igjen*
- Jeg har savner dere så sinnsykt

Nathan:
*biter seg stille i lippa*
*fomler med hendene*
*nikker stille*

Cario:
*smiler svakt*
- Du trenger ikke være redd for det.
*stryker henne over armen*
- Du vet at mamma er herfra?

Noah:
- I lige måde.
- Har du vært og sett deg rundt?
*smiler skjevt*

Morten:
*ser på sønnen*
*rufser ham fort i håret*
- Fint her hva?
- Kanskje vi ser apekattene en dag.

Lila:
- Nei..?
*ser spørrende på ham*
- Er hun…?
*smiler fort*

Sophia:
- Nei.. jeg er litt treg for tida..
*smiler spakt*
- Har dere endra mye?

Nathan:
*nikker stille*
- Onkel Karsten sa og det var apekatter i skogen..
- Men det var ikke det..
*biter seg i lippa*
*ser Jason hopper rundt og slår i sofaen*
- Han leker onkel Karsten..
- Han og gjorde sånn.. når han trodde vi sov..
- Og mamma lå der

Cario:
*nikker*
- Så du vet hva det betyr?
*smiler ertende ned til henne*
- Jeg er delvis pirat, arrg
*flirer svakt*

Noah:
- Nei..
*trekker på det*
- Litt? Du får se hva du synes.
*ser ned på foten hennes og legger armene i kors*
- Vi må finne en bedre løsning til deg hva?

Morten:
*nikker stille*
*ser alvorlig på Nathan*
- Det er ikke alt dere skulle ha sett
*kjenner det kniper i magen*
- Onkel Karsten han...
*blir brått usikker på hvordan han skal legge det frem*
- Er ikke alltid så grei.
- Var han noen ganger ikke grei med dere?

Lila:
*fniser opp til ham og rødmer*
- Sprøtt
*klemmer seg forsiktig inntil*
- Så du kjenner alle her?

Sophia:
- Ja..
*mumler*
- Så jævlig mye trapper her..
*sukker oppgitt*

Nathan:
- Han kjefta mye..
*presser lippene sammen*
- Og smalt med dørene og hamret i veggen..
- Men mamma passet på oss

Cario:
- Nei, jeg gjør ikke det men..
- Alle kjenner mamma, og onkel Xas.
*stryker henne over armen*
- Så du trenger ikke å være redd

Noah:
- Ja.. Det er jo det.
*ser tenkende på henne*
- Vel, vi få se hva vi kan finne på.
- Kanskje vi kan få forhekset trappene

Morten:
*nikker sakte*
*ser alvorlig på Nathan*
- Mamma passer alltid på dere.
- Så da må dere være ekstra snille med henne og, ikke sant?
- Og du er eldst, Nathan, så du må være et godt forbilde for de små

Lila:
*smiler varmere*
- Så bra.
*lener hodet mot skulderen hans*
- Tror du.. at mamma kan starte bakeriet sitt her?

Sophia:
- Eller skaffe meg en sopelime..
*smiler spakt*
*trekker på skuldrene*

Nathan:
*nikker stille*
*smiler forsiktig*
- Vi passer på henne.

Cario:
- Garantert.
- Alle elsker boller vel
*smiler varmt ned tilbake til henne*
- Jeg skal vise deg rundt når jeg er bedre

Noah:
- Tja..
- Spørs om du skal opp i luften igjen med det første
*ser lurere på henne*
- Var ikke en drage nok?

Morten:
- Veldig bra.
*smiler varmt til ham*
*rufser ham i krøllene igjen*
- Løp tilbake til Jason du nå

Lila:
*smiler varmere*
- Bli god igjen snart..
*kysser ham mykt*

Sophia:
- Den fløy ikke..
- Den kom krypende og så beint den..
*smiler surt tilbake*
*fnyser lett*

Nathan:
*smiler varmt tilbake*
*flirer fort og løper etter broren*

Cario:
- Det blir jeg nok.
*kysser henne lett igjen*
*hviler hodet inntil hennes og lukker øynene*
- Jeg bare lukker øynene litt..

Noah:
- Ååh.
*nikker og legger bort smilet*
*ser hun ikke vil spøke om det*
- De er gærne de dragene.

Lila:
- Gjør det..
*smiler spakt*
*kysser pannen hans*
- Jeg passer på

Sophia:
- Ja..
*smiler stramt*
- Jeg og visst..
*mumler*

Noah:
- Næh. Du er ikke gærn.
*rufser Sophia i håret*
- Du er livlig. Det er en forskjell

Sophia:
*flirer svakt*
- Takk
*smiler fornøyd*
- Har du fått egen villa nå?

Noira:
*ser ungene finne hver sitt rom med navn på og blir helt henrykt*
*sukker oppgitt*
*ser etter Alexander*
*smiler kjapt*
- Hyggelig..

Noah:
- Ja.. Mormor liker ikke borgen så godt lenger.
*smiler fort*
- Har du.. snakket med henne?

Alexander:
- Ja..
*ser stille på henne*
- Bare..
*kremter*
- Lila er på sykestuen.
- Og.. Jeg vet at Neda er der, men jeg føler ikke at jeg kan forlate henne så fort

Sophia:
- Nei.. ikke ennå..
*smiler fort*
*hever øyenbrynet lett*
- Er hun i nærheten?

Noira:
- Neinei, bare gå til henne..!
*smiler varmt og oppgitt mot ham*
- Hun trenger deg.
- Jeg og.. Morten er her.
*smiler kjapt*
- Ungene storkoser seg jo..

Noah:
- Oppe i spisesalen vil jeg tro.
- Sitter for det meste der..
*smiler kjapt*
- Hukommelsen hennes er ikke helt som den pleide, Pia
- Så hvis hun ikke husker alt så er det ikke hennes feil

Alexander:
- Ja..
*ser etter dem*
*kremter lavt*
- Er Morten.. veldig sint?

Sophia:
*blir blekere*
*rynker pannen sakte*
- Hva mener du…?
*ser forskende på ham*

Noira:
- Han sa vel ingenting..annet enn han vil se barna..
- Og at han vil tilbake til leiren.. med ungene..
*biter kjeven hardt sammen*

Noah:
- Hun..
*klør seg tenkende på haken*
- Ja, som sagt, hukommelsen..
*mumler*

Alexander:
*ser lenge på henne*
*rynker brynene*
- Men han kan ikke det

Sophia:
*presser lippene sammen*
- Er hun syk..?!
*kjenner redselen slår ut i sinne*

Noira:
- Når Karsten er god igjen..
*rister på hodet*
- Det skjer ikke.

Noah:
*ser stille på henne*
*nikker stille*
- Jeg er lei for det, Pia..

Alexander:
- Nei.
*smiler stramt*
- Det skjer aldri.

Sophia:
*kjenner det synker i magen*
*biter kjeven hardt sammen*
*senker blikket sakte*
*kjenner lippene bevrer svakt men tar seg i det*
*nikker sakte*

Noira:
*sukker tungt*
- Men han kommer ingen veg nå..
*ser kort etter Morten*
- Så bare gå til Lila..
- Jeg kan prøve å snakke mer med ham i kveld..

Noah:
*stryker henne over armen*
- Jeg kan være med deg opp hvis du vil.

Alexander:
- Ok..
*nikker*
- Sikker..?
*ser mer spørrende på henne*
- Jeg kan ta med Elias og Lya opp i det minste

Sophia:
*nikker stille*
*blunker bort tårene*
- Hvor ille er det egentlig..?
*ser skremt på ham*

Noira:
- Åja..
*ser ned på ungene*
- Neida.. det går fint..
*smiler kjapt*

Noah:
- Ikke så ille
- Jeg vil ikke skremme deg.. Bare forberede deg
*smiler svakt*

Alexander:
- Du skal slippe å ha syv unger
*smiler fort*
- Em vil kanskje ha dem tilbake uansett.