Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*flirer tilbake*
- Det er nok lurt
*smiler mot barna når de ser ham*
- De liker huset allerede eller?

Noira:
- De liker stranda iallefall..
- Ikke kommet oss inn til huset ennå..
*flirer svakt*
- De er dyvåte nå så de får bare styre på..

Alexander:
- Ja..
*smiler skjevt av dem*
- Lila er oppe og går igjen
- Og Cario er også litt bedre
- Sengeliggende enda men.. våken

Noira:
*blir mer alvorlig og nikker sakte*
- Det er bra.
- Tenk et slag fra Karsten på den spe kroppen der..
*rister på hodet og ser mot ungene*
- Fy faen

Alexander:
- Ja..
*grøsser av tanken*
- Han er heldig som lever
*rister stille på hodet*
- Stakkars.. og stakkars Lila

Noira:
- Og at han er biologisk far..
*rister på hodet*
- Det er så ille..
- Ikke for å forsvare ham i det hele tatt.. men Karsten har ikke hatt en barndom med regler eller normal folkeskikk…
- I hans hode var det sikkert en god gjerning..
*skjærer en grimase*
- Han tenker ikke som alle andre

Alexander:
- Jada.. skjønner det
*stikker hendene i lommene*
- At han ville beskytte henne
- Men..
*smiler stramt*
- Ingen andre ser på det på den måten
- Og iallfall ikke Lila

Noira:
- Nei det står han alene om..
*smiler stramt*
*ser etter ungene*
- Virket det som.. om de hadde vært uforsiktige?

Alexander:
- Nei..
*svelger*
- Nei det gjorde ikke det
*graver hendene dypere ned i lommene*

Noira:
- Tror du de.. har prøvd den på dem også?
*svelger nervøst*

Alexander:
- Jeg er jo redd for det
*ser stille på henne*
- Og det…
*kjenner skuldrene heiser seg*
- Er jo helt grusomt

Noira:
- Ja.
*ser sårt på ham*
*presser lippene sammen*
- Det.. håper jeg de ikke husker noe av..

Alexander:
- Nei..
- Jeg har ikke gravd så mye
- Vet ikke om jeg bør..
*ser spørrende på henne*
- Hva tenker du?

Noira:
*rister på hodet*
- Nei la henne heller dele..
- Kanskje det er litt sårt å snakke med deg om det og..

Alexander:
*nikker*
- Mye mulig..
- Hun prater litt med Neda da
*smiler fort*

Noira:
- Det er bra..
*smiler varmere*
- Hun virker så sinnsykt god tvers igjennom.. og tøff.

Alexander:
*smiler svakt men varmt*
*nikker stille*
- Ja..
*hører stemmen er grøtete*
- Hun er jo det

Noira:
*ser sårt på ham*
- Vil du ha en klem..?
*reiser seg kjapt*

Alexander:
*puster tungt ut*
- Det går fint
*smiler kjapt til henne*
- Det er bare.. hun er jenta mi

Noira:
- Selvfølgelig er hun det.
*kjenner hun blir tårevåt selv*
*presser lippene sammen*
- Og du gjør en så god jobb.
- Du er en helt enorm pappa

Alexander:
*rister stille på hodet*
*svelger*
- Vel..
*ser kjapt mot de små for å ikke gråte*

Noira:
*legger armene om ham*
*klemmer hardt om ham*
- Hun kommer til å bli hel igjen.

Alexander:
*tørker kinnet fort når hun ikke ser*
- Jeg passet ikke godt nok på henne

Noira:
- Alexander
*løfter blikket alvorlig opp mot ham*
- De dopet deg ned.
- Du var ute av stand til å gjøre noe mer..
- Kjære..
*kjenner tårene pipler frem hos henne med*
- Du gjorde alt du kunne

Alexander:
*hører hva hun sier*
*rister stille på hodet likevel*
- Jeg er pappaen hennes
*svelger hardt*
- Men kanskje hun ikke..
- Jeg sviktet henne, Noira