Harry Potter - New and Improved

Terina:
*puster tungt ut*
*snur blikket ned mot ungene sine*
*løfter opp guttene og klemmer dem til seg*

Noira:
*kjenner tårene presser på*
*smiler kjapt mot Daniel før hun går mot huset*

Daniel:
*stryker Terina over ryggen*
- Hva vil du gjøre?
*ser alvorlig ned på henne*

Terina:
*biter kjeven hardt sammen*
- Jeg vet ikke Daniel..
*lukker øynene sårt*
- Dette ble så voldsomt..!

Daniel:
*nikker*
- Det ble det.
*ser rolig ned på guttene*
- Jeg kan se etter dem om du vil.. jeg vet ikke
- Legge deg nedpå? Skjelle ut faren din?

Terina:
- Han er utskjelt..
*sukker tungt*
- Jeg vil bare være nær dem..
*ser sårt ut mot havet*
- Fy faen så alene Emmeline må føle seg

Daniel:
*følger blikket hennes*
*nikker stille*
- Og uten barna.

Emmeline:
*føler hun får lange blikk fra de andre mennene uansett hvor hun går*
*føler seg helt tom for tårer*
*lener seg mot rekkverket og ser ut på vannet*
"Hva om jeg forsvant nedi der..? Da hadde pappa angret"
*kniper hardere om rekkverket*

Khan:
*går rolig nærmere jenta*
*lener seg inntil rekkverket*
*ser utover havet*
*sukker tungt*
- Faen så lite lyst å være her..
*ser over på henne*
- Vurderer å hoppe over bord.. men de fisker en bare opp igjen

Emmeline:
- Åh?
- Så du har prøvd?
*mumler*
*stryker hendene over rekkverket igjen*
- Hoppet du for å svømme eller drukne?
*smiler stramt og snur hodet mot ham*

Khan:
- Først for å rømme..
- Så for å drukne..
*smiler stramt*
- Nytter ikke..
*skuler bak på dem*

Emmeline:
- Neivel. Fint å vite.
*mumler*
*studerer ham et par sekunder*
- Så det er ikke din første tur altså.
- Godt å vite at dette ikke fungerer heller..

Khan:
- Det gjør jo det…
*ser ut over havet*
- Spørs jo hva som venter på land da.
*smiler stramt*
- Men det er ikke alkohol eller noe å ruse seg på her..

Emmeline:
- Nei. Jeg vet.
*har allerede lett så grundig hun kan*
*snur blikket mot havet igjen*
*mistet synet av land og ungene sine for lenge siden*
- Så.. Hvor mange ganger har du vært her ute?

Khan:
- Tredje gangen..
*smiler tamt*
*ser over på henne*
- Første antar jeg?

Emmeline:
*smiler fort*
- Tredje ja.
- Første gang her ute ja.
- Pappa prøver å leke pappa.
*himler såvidt med de hovne øynene*

Khan:
*rynker pannen svakt*
*ser forskende på henne*
- Shit.. du er datteren til generalen..

Emmeline:
*smiler stramt*
- Si det litt høyere da.
*ser fort rundt seg for å se om noen av de andre fikk det med seg*
- Ja, stemmer. Heldige meg.

Khan:
*skjærer et lite grimase*
- Beklager..
*hever øyenbrynet lett*
*smiler stramt*
- De finner snart ut av det..
- Ingenting forblir hemmelig her

Emmeline:
- Nei..
- Men jeg finner ut av det om det kommer fra deg.
*hever brynene tilbake til ham*
*trommer fingrene mot rekkverket*
- Hvor lenge varer dette?

Khan:
*ser forskende på henne*
*smiler stramt*
- 12 uker..

Emmeline:
- Tolv uk...
- Nei. Neinei.
*rynker brynene hardt*
- Pappa sa en måned.

Khan:
*hever øyenbrynet lett*
- Vel.. da løy han.
*smiler stramt*

Emmeline:
- Tre måneder..?
"Lya kommer ikke til å huske meg"
*ser kjapt ut mot havet igjen*
- Fy faen. Fy... Jeg skal drepe ham.

Khan:
- Venter noen på deg på land..?
*lener seg bedre inntil rekka*
*hever øyenbrynet lett*

Emmeline:
*nikker sakte*
- To små.
*drar hendene tungt over ansiktet*
*prøver å skjule at hun skjelver*

Khan:
*rynker pannen sårt*
*nikker sakte*
- Du har min medfølelse..
*ser utover havet*
- Lillebroren min kjente meg ikke når jeg kom hjem..