Harry Potter - New and Improved

Theodin:
- Ikke jeg heller…
*tar opp en sten til og blekker bort*
*snur blikket tvilende mot huset sitt*
- Angela var ildglødende..
- Satan så sint hun er..

Alexander:
- Ja.. Skimtet henne såvidt.
*ser stille på ham*
*skjærer en grimase*
- Hun roer seg nok

Theodin:
- Tviler..
*skjærer et grimase*
*skuler mot Noiras hytte*
*synes han ser Mortens høye skikkelse i vinduet*
- Kvitt Draconiz og funnet oss noe mye verre..

Alexander:
- Verre..?
*ser spørrende på ham*
- Tja..
*smiler kort*
- Men absolutt.. Helt jævlig.

Theodin:
- Vi sto jo samlet..
*ser rolig på ham*
- Nå er vi splitta..
*trekker på skulderen og ser mot havet igjen*

Noira:
*sitter taust i sofaen etter at Nanny går ut dørene*
*legger hendene over ansiktet og lener seg tilbake*
*kjenner pulsen hamrer i ørene*
« Han gikk rett til Karsten…»
*kjenner magen vrir seg*

Alexander:
- Mhm..
*blir stående en stund med ham*
- Jeg får gå inn og finne Lila..
- Går du ned til Gela eller?

Morten:
*drar hendene over ansiktet*
*blir på badet så lenge som mulig før han kommer ut til henne*
- La oss bare sove, hva..?

Theodin:
- Lila.. hvordan har hun det..?
*ser smått bekymret på ham*
*hever øyenbrynet lett*

Noira:
« Som om det blir mulig…»
*knytter hendene hardt før hun åpner dem igjen*
- Hva faen Andrej.?
*snur så blikket etter ham*

Alexander:
*rister stille på hodet*
- Ikke bra. Hun elsker Elias og Lya, så..
*svelger tungt*

Morten:
*setter seg ned på sengekanten*
- Han er broren min, Noi

Theodin:
*ser ut mot havet igjen*
*sukker tungt*
- Fy faen.

Noira:
*holder blikket på ryggen hans fra sofaen*
- Og hun søsteren min.
- Hva sa du til ham..?
- Det gikk fra en fjær til ti høns.!
- Du brukte ikke engang to sekunder til å spørre..!
*blir hardere og mer fortvilt i stemmen for hvert ord*

Alexander:
- Ja.. Lykke til hos Gela
*sender ham et blekt smil*
*går for å finne datteren*

Morten:
*skjønner godt at hun trenger en utblåsning*
*lar henne få det*
- Han er en drittsekk. Jeg er den første til å innrømme det
- Men jeg vil ikke se ham død, heller

Noira:
- Jeg sa ikke at de skulle drepe ham..!
*vrir blikket bort*
- Jævla tulling..
*legger hendene over ansiktet igjen*
*kjenner tårene spretter ut*
*hikser stille*

Morten:
*ser stille på henne*
- Nei.. Du sa ikke det.
- Men Terina og Angela sa det.
*blir stille*
*rekker henne roig en pakke lommetørkler*

Noira:
*holder hendene over ansiktet*
*hater seg selv for å gråte når hun blir sint*
*forblir taus*

Morten:
*skyver seg selv inn på sengen*
*lener hodet mot veggen og ser mot vinduet*

Alexander:
*banker på døren til Lilas rom*
- Lila? Kan jeg komme inn?

Lila:
*ser kjapt opp på Cario*
*smiler stramt*
- Ja..
*kremter fort*
- Cario er her også altså..

Noira:
*slipper hendene ned til slutt*
- Hun kan ikke være der.
- Ungene kan ikke være der.

Alexander:
*åpner døren*
*smiler svakt til dem*
- Tenkte meg det.
*ser forskende på datteren*
- Hvordan har du det?

Morten:
*ser stille på henne*
- Hun er hans kone. Det er hans barn.

Lila:
*smiler forsiktig*
- Greit..
*rynker pannen litt*
- Har det skjedd noe..?

Noira:
- Og..?
*rynker pannen*
- Hun er ingen sko.. de er ikke eiendeler

Alexander:
*nikker stille*
*setter seg stille ned og kremter*
*vet ikke hvordan han skal si det, så sier det bare rett ut*
- Karsten har dratt tilbake til leiren, med Emmeline og barna.

Morten:
- Nei
*sukker*
- Men det er sånn han tenker.
- Det er sånn det er.

Lila:
*ser lenge på ham*
*presser lippene sammen til en tynn strek*
*senker blikket ned på føniksen*

Noira:
- Sånn du tenker med.
*reiser seg bestemt*
*går ut av rommet og smeller døra bak seg*

Alexander:
*holder blikket på ansiktet hennes*
- Ja…
*ser Cario tar Lilas hånd*
- Hva går gjennom hodet ditt nå, skatt?

Morten:
*sukker*
- Noi..!
*ser etter henne med et irritert sukk*

Lila:
*sitter stille en stund*
- Kan ingen hente dem tilbake..?
*ser forsiktig opp på Alexander*
*krummer ryggen ørlite da hun allerede aner svaret*

Noira:
*går frem og tilbake i stua*
*presser lippene sammen*
*prøver å vri hjernen til å finne en løsning men ser ingen*

Alexander:
- Nei.. Jeg tror ikke det
*ser stille på henne*
- Jeg vet at det er vondt.. Det er vondt for meg også

Lila:
*senker blikket sårt ned*
*kjenner tårene triller ned nesetippen*
- Stakkars

Cario:
*ser trist ned på kjæresten*
*klemmer godt om hånden hennes*

Alexander:
*svelger tungt*
- Hvis du har noen syn, Lila..
- Så sier du det, ikke sant?

Lila:
*nikker alvorlig*
- Det skal jeg.
*ser kjapt på faren*
- Emmeline er sterk