Harry Potter - New and Improved

Therana:
- Ja nå.. traff det meg..
*klemmer bedre om ham*
*stryker ham over ryggen*
- Må lande..

Noira:
*stivner helt i bevegelsene*
*stirrer på ham*
- Er du ikke riktig navla?!

Abraxas:
- Ja..
*mumler*
- Jeg er så glad du er like hel.
*strammer grepet automatisk når han tenker på hvor galt det kunne ha gått*

Morten:
*ser rolig på henne*
- Noi..

Therana:
*klemmer bedre om ham med*
*kjenner tårene lurer seg ut i øyenkroken*
*svelger stille*
- Jeg elsker deg.

Noira:
*ser uforstående på ham*
*hever øyenbrynene enda høyere*

Abraxas:
*legger hånden over håret hennes*
*stryker henne rolig gjennom og over det*
*løfter haken hennes opp og kysser henne mykt*
- Elsker deg mer.

Morten:
*ser rolig på henne*
- Vi skal hjem.

Therana:
*smiler spakt før hun finner lippene hans igjen*

Noira:
- Til hva..?
- Hvorfor.. hvorfor i all verden vil du det?!
*ser uforstående på ham*
- De drepte broren din.. og vi skal hjem?

Morten:
*blir hardere i blikket*
- Jeg vet hva de har gjort!
*stirrer henne ned*
- Men hadde Emmeline vært min søster, hadde jeg også gjort det

Noira:
*kjenner det koker over i hodet*
*stirrer bare tomt på ham*
*famler etter ord som forsvinner like kjapt de kommer*
*retter seg bedre opp*
*vet ikke om hun skal le eller grine*

Morten:
*ser likt tilbake på henne*
*biter kjeven sammen*
*går forbi henne og inn i hytten*

Noira:
*står stille når han braser forbi*
*presser lippene sammen*
*blir stående en lang stund før hun drar hendene over ansiktet*
*snur seg og går etter ham*
- Vi skulle ikke bare…
- Du trenger ikke å roe ned litt..?
*biter seg i lippa og forbereder seg på å få høre det*

Morten:
- Noira, vi snakker ikke mer om dette
*fortsetter mot barnas rom*
- Jeg skal se ungene først.

Noira:
*ser etter ham*
*mumler*
- Herregud..
*drar hendene over ansiktet*
*går inn på badet og steller seg kjapt*
« Vi kan ikke bare dra tilbake… hva faen..»
*presser lippene sammen*
*drar hendene over ansiktet*
*kjenner svetten pipler frem i nakken når tankene koker over*

Morten:
*ser de har sovnet, så lar dem ligge i fred*
*går ut til Noira etter en liten stund*
*ser hun er helt varm og svett*
- Noira..
- Hva er det du er så redd for?

Noira:
*snur blikket kjapt mot ham*
*klarer knapt forstå hva han spør om*
- Men…
- De tok amuletten.. Alexander tok amuletten fra meg…
- Og de planlegger dette…gjennomfører det…
- Og vi skal bare.. bare leke stor hyggelig familie igjen!?
*ser vantro på ham*
- Dere er faen meg syke ass.
- Jeg har aldri drept…
*kjenner jenta fra leiren som gikk etter Morten kommer susende i tankene*
- Med vilje… uten å blitt angrepet først…ikke nødverge liksom
- Jeg er jævlig ukomfortabel med at ungene skal i et sånt miljø.

Morten:
*prøver å ta innover seg hva hun sier*
*nikker stille*
- Kanskje jeg er mer vant til det.. Det er sånn jeg har vokst opp
*ser tenkende ut i luften en stund*
- Og... Etter å ha vært i Draconiz så lenge, er det vel sånn noen i din familie er vant til også
*ser tilbake på henne*
- Er det fordi de drepte at du reagerer, eller fordi det var Karsten?

Noira:
- Begge deler selvfølgelig.
*rynker pannen*
- Han er broren din. Nærmeste farsrollen din..
- Og han.. har gjort ting jeg ikke kan tilgi ham for.. men han var et menneske og medlem av familien!
- Han fikk oss ut av Draconiz… han sleit jo med avhenighet.. han var jo syk.
*presser lippene sammen*
*kjenner lippene skjelver*
- Og.. hva skal Emmeline svare ungene… når de spør hvor pappa er? At mormor tok knekken på ham?
- Skal vi virkelig overføre dette her til ungene våre?
*begynner å tørke tårene som renner*
- Hvorfor er vi så jævlige med hverandre..?
*mumler mellom tårene*
- Vi er faen meg.. akkurat like ille som alle andre..

Morten:
*ser stille men alvorlig på henne*
*tar et skritt nærmere*
- Jeg vet det. Det gjør fryktelig vondt at han er borte
- Men broren min har vært borte lenge..
- Jeg hadde vel et lite håp på Øya om at han var tilbake, men..
*svelger tungt*
- Ungene hans får det dessverre bedre nå, Noira
- Akkurat som at Karsten og jeg hadde fått det bedre om vår far hadde dødd da vi var liten
- Kanskje sirkelen kan ende nå

Noira:
*sitter taust og hører hva han sier*
*ser ned på hendene sine*
*rister stille på hodet*
- Jeg har ikke ord..
*presser lippene sammen*

Morten:
- Nei..
- Ikke jeg heller.
*ser stille på henne*
*sukker etter en stund*
- Emmeline er våken igjen
- Hun har fått hentet barna og dratt til familien din

Noira:
- Det er nå enda godt
*sukker lettet*
*tørker tårene*
- Herregud så.. bra.
*svelger stille*
- Theodin er hardt skada med.
*drar hendene over ansiktet*
- Fy faen..
- Jeg føler det er min feil.. Karsten ga meg amuletten.. og så tok den livet av ham. Jeg skulle ikke hatt den..

Morten:
*rynker brynene*
*finner øynene hennes*
- Det er ikke din feil
*ser alvorlig på henne*
- Men.. Jeg vil gjerne vite hvorfor han ga den til deg

Noira:
*biter seg i lippa*
- Jeg fikk den på Øya..
- Han.. sa han var redd det skulle bli uenigheter og at jeg burde kunne komme meg til leiren…
- Men han la vel også til at han savner meg i senga hans….
*biter kjeven sammen*
- Jeg tok amuletten.. jeg trodde ikke det kunne skade å ha den bare for å ha den..

Morten:
*vet ikke hva han skal si til det han hører*
*rister på hodet*
*ser bort og drar en hånd over kjaken*

Noira:
- Jeg burde sagt ifra.. men ting var så vanskelig mellom meg og deg da.
*fomler med hendene*

Morten:
- Du burde sagt ifra
*ser fortsatt bort*
- Du visste bedre enn noen hvor ustabil han kan være.

Noira:
- Jeg følte jeg håndterte ham..
- Han bare pratet..
*kan se det virkelig plager ham*