Harry Potter - New and Improved

Abraxas:
*sukker*
*rister stille på hodet*
- Theodin gjør vel ikke det?

Angela:
- Hei.
*smiler kjapt*
- Får vi komme inn?
*merker Alexander nesten tripper ved siden av henne*

Therana:
- Nei nei.. det gjør han ikke..
- Han er frustert over situasjonen men ikke Angela..
*smiler stramt*

Noira:
*smiler fort*
« Hva faen..»
*trekker seg til side og slipper dem inn*

Abraxas:
- Nei..
*sukker*
- Må være litt av en omstilling for ham..
*rister stille på hodet*

Angela:
*ser seg stille rundt*
*snur seg mot Noira etterhvert*
- Vi har ventet på deg
- Og med vi, så mener jeg Em og Theo
*smiler kort*

Therana:
- Ja..
*presser lippene sammen*
- Godt Isabell kunne hjelpe…

Noira:
*vet ikke hva hun skal si så blir stående taus*
*presser lippene sammen og svelger tungt*
- Jeg ville ikke presse meg på…
- Det er vel nok folk om alle er samlet..

Abraxas:
- Ja.. Absolutt
*smiler fort*
*ser bort mot Isabell og alle barna*

Alexander:
- Nok folk?
*ser med rynket panne på henne*
- Noi..

Noira:
*kaster et blikk opp etter ungene*
*smiler stramt*
- Morten har mistet broren…
- Fem små som løper her.. jeg har ikke fått sjans!

Alexander:
*ser stille på henne*
- Jeg er jo her og vil hjelpe
*ser bedende på henne*

Noira:
*hever øyenbrynet høyt*
- Jøss..
- Det var da godt!
*blir hardere i blikket*
- Noor spurte etter det i dag… hvor i all verden far er..

Angela:
*vil himle med øynene av henne*
- Ærlig talt Noira. Ikke ta den der
- Det var du som tok ungene og stakk av!

Noira:
*setter blikket i Angela*
- Og det synes du er rart?

Angela:
- Samme det..!
*løfter hendene*
- Herregud, skal vi virkelig stå her og krangle? Det finnes viktigere ting
- Em er hjemme igjen og Theo er i rullestol

Noira:
- Og Karsten er død.
- Du tok amuletten min..!
*setter blikket i Alexander*

Alexander:
*kan ikke tro at hun fortsatt henger seg opp i det*
- Det var for å redde Emmeline og barna hennes
*ser alvorlig på henne*
- Hun er søsteren min

Noira:
- Så hvorfor bare ta den?!
*knytter hendene hardt sammen*
- Og hvorfor er det brått så viktig å se ungene nå?
- Du har ikke vært her på en måned nesten!

Alexander:
*ignorer det hun sier om ungene*
*hører hun husker det hun vil huske*
- Hvor lenge hadde du hatt den uten å si noe?
*kjenner frustrasjonen bygger seg opp*
- Hver dag vi ikke gjorde noe har vært et helvete for Em og ungene

Noira:
- Tror du ikke jeg vet det?!
- Jeg har prøvd å få henne hit!!
*ser hissig på dem*
- Jeg har prøvd å rette opp i det!!

Angela:
*ser med rynket panne på henne*
- Hvorfor gjøre det alene?
- Sorry men jeg..
*sukker*
- Jeg forstår ikke hvorfor du ikke har sagt noe

Noira:
- Fordi det er bare meg Karsten har villet snakket med!
- Om dere hadde blandet dere så hadde det vel ikke hjulpet.
*biter kjeven sammen*

Angela:
*vil himle med øynene av naiviteten hennes*
*biter kjeven heller sammen*
*hører skritt, og ser Morten kommer inn*

Alexander:
*vet plutselig ikke hva han skal si*
- Bare.. Kom.
- Elias og Lya er så utrygge
- Det kan hjelpe dem å se søskenbarna sine

Noira:
*hører også skrittene*
*legger armene i kors*
- Jeg vil ikke komme.
- Jeg stoler ikke på dere

Angela:
*møter Mortens blikk*
*vet ikke hva det betyr*
*ser stille over på Noira*
- Det er faktisk sykt trist å høre, Noi
- Hva er det du er redd for?

Noira:
- Ja det er trist..
*senker blikket*
- At dere da skal ta Morten

Alexander:
*rister på hodet*
*ser målløst på henne*
*deler et blikk med Angela*

Angela:
- Javel.. Legg den tanken fra deg
- Det er ingen som har planer om det.
*ser kort på Morten*
- Æresord.

Noira:
*løfter blikket kort på dem*
*ser fra den ene til den andre*
- Kan dere gå nå..?

Morten:
*ser nesten bekymret på ryggen til Noira*
- Hvis det kan hjelpe Elias og Lya, så la Alexander ta med Louie.
- Eller tvillingene.