Harry Potter - New and Improved

Terina:
*blir stående og se etter henne*
*presser lippene sammen*
*biter seg stille i lippa*
- Men folk kan forandre seg..
*hvisker overbevisende for seg selv*

Therana:
- Jo..
- Men moren din.. unnskyld at jeg graver sånn nå..
- Ble hun ikke bedre ved din farmors hjelp?

Morten:
- Jo, vel..
- Men Noira er..
*ser på henne*
*håper hun innser alvoret i situasjonen*
- Mye verre
- Og å flytte henne igjen nå.. Jeg vet ikke

Therana:
*kjenner håpet synker i magen*
« Mye verre..»
*snerper lippene sammen*
*senker blikket rolig*
- Javel..
*knytter hendene hardt sammen*
- Hva fikk han ut av det..?
*freser lavt og rasende*
- Hva fikk han ut av å ødelegge henne slik?

Morten:
*rister stille på hodet*
- Jeg..
*ser Elias står med store øyne og kikker etter det han antar er Emmeline*
- Jeg skulle gjerne likt å visst hva han tenkte på
- Om han i det hele tatt tenkte.

Therana:
*løfter blikket og ser på barna*
*reiser seg kjapt og tørker tårene*
- Han skal ikke lykkes..

Morten:
- Nei..
*nikker stille mot Elias*
- Hvordan har barna det?

Therana:
- De bærer preg av Emmelines angst..
- De er redde men varmer seg opp..
*ser Xas får Elias i armene*
- Det tar tid..

Morten:
*nikker*
- Verre med Emmeline antar jeg..

Therana:
*holder blikket rolig på barna*
- Jeg brukte.. fem, seks år etter Adrian..
*ser kort på Morten*
- Klarer du vente så lenge?

Morten:
*hever brynene lett*
- Jeg skal ingen steder
- Om det er det du spør om?

Therana:
*holder blikket hans*
*nikker stille*
*smiler spakt*
- Du er en god mann Morten

Morten:
*blir litt strammere om munnen*
- Vel.. Takk for det
- Og si fra hvis ungene trenger noe
*nikker mot Elias*
- Eller Emmeline

Therana:
*nikker rolig*
*smiler spakt*
*klapper ham lett på skulderen før hun går etter Emmeline*

Emmeline:
*ser Lya fortsatt sover*
*så setter seg ned på sengen ved siden av*
*venter på at Morten skal dra og hun kan komme ned igjen*

Therana:
*ser kjapt inn til Emmeline*
*smiler forsiktig*
- Skatt..
*kommer inn til henne*

Emmeline:
*ser kjapt opp på Therana*
*ser bort til vinduet igjen*
- Går fint.
- Hun våkner nok snart..

Therana:
*presser lippene sammen*
*kommer rolig inn i rommet*
- Bare si det. Få det ut

Emmeline:
*presser leppene sammen*
- Morten kjente Karsten
- Han visste hvordan han var
*kjenner hun skjelver på hendene*
- Hvorfor sa han ingenting?

Therana:
*presser lippene sammen*
*trekker sakte på skuldrene*
- Det er broren..
- Om det var Max eller Ina.. hadde du gjort det mot dem?
- Eller hadde du levd i håpet om at det kanskje blir bedre denne gangen?

Emmeline:
*følger en regndråpe som sklir nedover vinduet*
*trekker stille på skuldrene*
- Vet ikke. Det blir bare spekulering..

Therana:
*ser kjapt ned i gulvet*
- Kanskje..
- Jeg.. leita også noen å klandre etter Adrian.
- Men jeg klandret bare meg selv. Hvorfor skjønte jeg ikke hva som foregikk? Hvorfor var jeg så dum som lot det skje?
- Men så har en med en narsissist som ikke er redd for å bruke ens følelser mot en… og da stiller vi alle svakt.. spesielt når vi er forelsket

Emmeline:
*finner en ny regndråpe med blikket*
*nikker stille til slutt*
*stryker hendene over lårene sine*
- Ja...

Therana:
*løfter rolig blikket på henne*
- Og en kan ikke endre en person… uansett hvor mye man elsker dem… om de ikke selv gjør jobben..
*smiler stramt*

Emmeline:
- Nei.. og det..
*tar en liten pause for å trekke pusten*
- Hvorfor var jeg ikke verdt det..? Å endre seg for?

Therana:
- Det var ikke du som var problemet.
- Han ville ikke endre seg..
*legger hodet svakt på skakke*
- Han fikk det jo som han ville uansett