Harry Potter Rollespill nr 93

Zekiye;
- Ikke blad deg Henry.
- Dette er en sak mellom meg og henne.
*Fremdeles alvorlig*
- Gå hjem og poler stanga di.
*Fremdeles smålig irritert på ham*

Henry:
*ser på ryggen hennes*
*hever lydløst staven sin*
*stikker den i ryggen på henne*
- Slipp Biami fri
*fryktløs i stemmen*

Zekiye;
*Fnyser av det*
- Ikke vær dum ...
- Vi har henne nå !!
*Smiler ondt*
*Har staven fremdeles rettet mot søstera*

Henry:
*stille*
- Jeg tror ikke du forstår
*sender en våde i henne*
*Ser Saybia kommer til seg selv på gulvet bortenfor*
*holder staven parrat mot Kiye*
*mørk i blikket*

Zekiye;
*Ligger halveis på gulvet*
*Kjemper om å holde seg fokusert*
- Henry ...
- Jeg elsker deg jo ....
*Vender hodet og møter blikket hans*
*Så sårbar og liten i blikket sitt*
- Hjelp meg .....
*Strekker en hjelpesløs hånd mot ham*

Henry:
*Ser ned på Zekiye*
*smiler galant*
*rekker henne hånda*
*drar henne opp*
- Elskling.

Saybia:
*ligger stille der hun ligger*
*stivner *
*håper ikke Leon hørte for mye*

Zekiye;
*Tar hånden hans*
*Smiler svakt*
- Nå ... la oss ta henne ...
*Klarer såvidt å stå på egne ben*

Henry:
*klemmer Zekiye inntil seg*
*humrer*
*Ser på Saybia*
*nikker kort*
*Ser på Leon*
- Forglemmiarum.
*lovet henne det*
*Ser ned på Zekiye*
- Du er visst dårlig...
- Vi bør dra hjem..

Zekiye;
*Blir puttet ord i munnen på*
- Hjem ... ?
*Sliter med å puste*

Henry:
- Ja, nå må vi dra
*klemmer henne inntil seg*
*immiverer bort*

Saybia:
* bruker ikke lang tid på å skjønne at hun må komme seg bort*
*Ser ned på Leon*
*vet det er bedre slik*
*tar tryllestaven hans og immiverer*
*må finne et gjemmested*

Zekiye;
*Immiverer med Henry*
*Ikke istand til å gjøre en flue fortred*

Henry:
*kommer tilbake til leiligheten*
*Ser på Zekiye*
- Uff....
- Det er vel ørska ..
*rister svakt på hodet*
*stryker henne over ryggen*
- Gravididtetsørsken..?

Saybia:
* klarte å lure det ut av moren, inngangen til alveriket*
*står med treet*
*håper bare dette er det rette, at hun ikke kaster hodet mot knallhard bark*
*svelger hardt*
*lukker øynene*
*løper mot treet*
*siger igjennom portalen*

Zekiye;
*Ser sløret opp på ham*
- Hva .. ?
- Nei .. nei ..
*Rister på hodet*
- Vi var enige Henry .. jeg tar pillene hver gang ...

Henry:
- Ja....sukkerpiller..
- Zekiye, du burde fortelle meg dette ønsket ditt..
*rynker pannen*
*prøver å fange blikket hennes*

Saybia:
*går i en eldgammel skog*
*hører kun sin egen pust og skritt*
*kjenner seg lysere om hjertet ettersom hun nærmer seg en lysning*
*men vet godt at hun ikke burde være så rolig som hun er*

Zekiye;
*Er likblek*
*Kjenner svetten pippler ned fra pannen*
- Hva .. ?
*Prøver desperat og konsentrere seg*
- Sukkerpiller .. ?
- Nei .. nei.. !

Henry:
- Hvorfor sa du ingenting?
*rynker pannen*
- Jeg trodde vi var enige...
- Det var jo du som sa du ikke ønsket noe barn..
- Har du forandret mening?

Saybia:
*ser brått alvelandsbyen forann seg*
*stanser av æresfryd*
*Aldri sett noe vakrere*
*tar bedøvede skitt mot byen*

Zekiye;
*Ser på ham*
*Forstår ikke*
- Jeg .. em ..
*Griner på nesen*
- Jeg skal ha det ...
- Mitt eneste ønske.

Henry:
*ser ned på henne*
*rynker pannen svakt*
- Javel...?
- Da så..
*smiler svakt*

Saybia:
*går stille inn i landsbyen*
*ser og hører alvene rundt henne*
*vet ikke hvem som gjør det, men blir ledet oppover hovedgata mot palasset*
*klarer ikke styre øynene eller tankene*

Zekiye;
*Blitt overmannet og puttet ord i munnen på*
*Vet ikke at hun går mot en farlig fremtid*
*Ser opp på henry nok en gang*
*Kjenner synet svekkes samtidig med bena*
*Besvimer*

Pertimatus;
*Viste at en av Alényas etterkommere ville en gang komme*
*Viste at hun hadde sine svakheter*
*Men legger ikke all skyld i henne*
*Fører Saybia hele veien opp*

Henry:
*griper tak i henne*
*klemmer henne tett inntil seg*
*humrer lurt*
*løfter den slappe kroppen hennes opp og legger henne inne på soverommet*

Saybia:
*blendet av all skjønnheten*
*mer bevisst på seg selv*
*innser hvor forferdelig stygg hun er, iforhold til alt annet rundt henne*
*snur blikket mot den vennlige hånda på ryggen hennes*
*ser inn i de vakreste øynene hun noensinne kommer til å se*

Zekiye;
*Sover ut våden*

Pertimatus;
*Sitter og venter på tronen sin*
*Ba en av tjenesteguttene hente henne*

Saybia:
*blir ført inn i en gigantisk, majestetisk sal*
*føler seg liten og ubetydelig i den hvite silkekjolen*
*har håret hengende langt nedover ryggen i uorden*
*tørr nesten ikke se på fyrsten*
*redd for å miste munn og mele*
*bukker dypt for ham*

Pertimatus;
*Nikker en gang tilbake*
- Det tok deg lang tid
- Gikk du deg vill på veien .. ?
*Hever det ene øyenbrynet*

Saybia:
*rynker pannen svakt*
*Ser forsiktig opp på knerna hans*
- De.. de visste, herre, at jeg ville komme..?
*hever blikket til ansiktet hans*
*måper av skjønnheten hans*

Pertimatus;
*Nikker*
- Selvfølgelig, det står skrevet ..
*Smiler skeivt*
*Reiser seg og går mot henne*
- Kom, vi har mye å ta igjen
*Rekker henne armen*