Harry Potter Rollespillet 94

Kristy:
*smiler svakt*
- Så, frøken Venster!
*skrur over på fransk*
- Hvordan står det til?
*ser datteren skjenker oppi kaffe*

Henry:
- Hvor har du vært....?
*stille*
*ser på ryggen hennes*

Sophie;
*Biter seg i lippa*
*Prøver seg så godt hun kan*
*Men mumler*
*Ser unnskyldende på moren*

Zekiye;
*Ordner med blomstene*
*Holder ryggen til*
- Hjemme, arbeid ..
- Du vet ..
*Snur seg mot ham*
*Smiler svakt*
- Slike ting som man må gjøre for å leve

Abraxas:
*snur seg overrasket mot henne*
*rynker pannen nysjerrig*
-Hvor?
*graver hendene ned i bukselomma*

Leon:
-Jeg beklager, Bia.
*trekker kappen ordentlig rundt seg*
-Det .. dette fungerer ikke for meg lenger!
-Og tydeligvis ikke for deg heller.

Jonathan;
*Is wheree ?*

Lucy:
*sitter på kjøkkenet lørdagsmorgen*
*krysser fingre og alt hun har for at Jonathan har tatt seg fri i helgen*
*nipper til kaffekoppen*

Jonathan;
*Har sånt ca gjort det*
*Nødt å arbeide*
*Har jobbet hele natten*
*Snart ferdig med skiftet sitt*

Emilie;
*Er vel hjemme*
*Stille og usynlig store deler av dagen*
*Springer ikke rundt lengre som en vanlig unge*
*Blitt en helt annen en*
*Ettersom at hun ble kastet ut av skolen for å nesten drept en lærer*

Lucy:
*skotter inn på Emilie*
*klarer ikke å få overtalt Jonathan til fornuft*
*begynner å gå henne på nervene*
*går bort til døråpningen*
-Mie...?
*alvorlig*
*nødt til å si det selv*

Emilie;
*Svarer henne ikke*
*Sitter med ryggen vendt mot henne*

Jonathan;
*Er på tur hjem*

Lucy:
*sukker svakt*
*setter fra seg kruset*
*går mot sofaen*
-Jeg syns det er like urettferdig som deg at pappa ikke vil snakke med deg..

Emilie;
*Nekter plent å svare*
*Fått seg en salme av faren etter sist gang hun svarte Lucy*
*Lærte at hun aldri skal si sånt igjen*
*Reiser seg og går inn på kjøkkenet*

Lucy:
*snur seg og ser etter henne*
*burde kanskje ikke mase*
*men kommer ingen vei*
-Emilie.. Kom inn igjen.

Emilie;
*Ikke store jenta*
*Men ikke liten lengre heller*
*Ser kjøkkenkniven på benken*
*Ser ingen andre muligheter på livets finurlige lidelser*
*Kniper øynene*
*Kyler den i seg*
*Skriker hjerteskjærende høyt*

IM; Eheheheh, SÅNT ska det gjørast (:<

Lucy:
*kommer til å høre det skriket runge i ørene sine i flere år etterpå*
*styrter ut på kjøkkenet og blir lamslått i et sekund eller to*
*ser Emilies rygg og blodpølen som vokser rundt bena hennes*
*klarer ikke reagere skikkelig, bare stirrer*
*husker ikke i ettertid at hun fikk løftet opp Emilie i armene sine og immivert til sykehuset*

IM; Ehehe (: Der måtte du tenka ei sond (:<

Emilie;
*Henger slapt i Lucy's armer mens livet ebbes ut*
*Et nytteløst forsøk på å unnslippe alle blikkene, kjeften og faren*

Jonathan;
*Runder hjørnet hjemme*
*Trett og sliten etter en lang og hard natt*
*Går inn*
- Lucy, jeg er hjemme !!
*Hører huset er gravens så stille*
*Rynker pannen*
*Henger jakka ifra seg og går inn i stua*
- Lucy ?
- Emilie !

IM: -.-

Synne:
*kommer stabbende ned trappen*
*våknet av barneskriket*
*skjønner det må være noe galt*
-Mamma..?!
*rynker pannen*
*ser Jonathan*
-Er de ikke her..?

Lucy:
*løper desperat gjennom sykehuskorridorene*
*skriker etter hjelp*
*men vil ikke slippe Emilie når sykepleierene kommer stormende*
*i sjokk*

Jonathan;
*Helt glemt at de hadde overnattings gjester*
*Rister på hodet*
*Rynker pannen*
*Går mot kjøkkenet*
- Lucy ??
*Får sitt livs bakoversveis når han ser inn*
*Blir stående likedan som Lucy*
*Kjenner kroppen begynner og skjelve*

Emilie;
*Prøver desperat å dytte dem fra seg*
*Men er for svak*

Lucy:
*må til slutt se seg tapt*
*blir stående og se etter dem*
*legger knapt merke til at hendene og klærene er full av blod*
*syns det prikker for øynene*
*blir tatt hånd om av en av sykepleierene rett før hun deiser i bakken*

Synne:
*ser kroppen hans stivner til*
-Hva er det...?
*frykter det aller, aller værste*
*går mot kjøkkendøra*
*kjenner hjertet hopper over et slag når hun ser bloddammen*
-Åherregud..
*tar seg automatisk for munnen*

Jonathan;
*Helt stiv*
*Klarer såvidt å reagere*
- Lucy ... Emilie ... !
*Kommer seg ikke fort nok ut derifra*
*Løper ut*

Synne:
*forstår mildt sagt ikke en dritt*
*stirrer på blodpølen*
*hører Jonathan spurter ut*

Jonathan;
*Råkjører til sykehuset*
*I all håp om at de er der*
*Tar ikke feil heller*
*Finner Lucy ganske snart*

Lucy:
*sitter i sykehusgangen og snakker med en av pleierene*
*grøtet i stemmen og forvirret i sinnet*
*legger brått merke til jonathan som kommer bortover*
-Jonathan!
*hikser*
*oppe på bena*

Jonathan;
- Lucy !!
*Løper imot henne*
*Omfavner henne før han ser på henne*
- Hva har hendt ?!
*Livredd*

Lucy:
*ser lenge på ansiktet hans*
*svelger hardt*
*vet ikke hvordan han kommer til å reagere*
-Emilie..
-Hun .. kjøkkenkniven
*blek*

Jonathan;
*Mister all farge i ansiktet*
- nei ...
*Slipper henne*
*Ser nedover gangen*
*Begynner å gå, og det fortere*
- Emilie !!!!!!

Lucy:
*løper fort etter ham, så pleddet pleieren la over skuldrene hennes flyr bort*
-Du kan ikke..
*griper om armen hans*
*begynner å gå over fra kritthvit til grå i ansiktet*
-Hun er til operasjon nå. Du kan ikke gå inn..