Harry Potter Rollespillet 95

Elisabeth:
*Ser ned på Zekiye*
- Er det Saybia sier sant, om Henrys sæd?
*kald*

Zekiye;
- Vil du være mer spesifik ?
*Ser på henne*

Tom:
*holder seg litt i bakgrunnen*
*følger alvorlig med*

Lucy:
*står og venter på at Jonathan skal våkne*
*skjønner det ikke er et perfekt tidspunkt å si det på*
*snur seg mot vinduet og drar opp gardinene*

Jonathan;
*Våkner så smått når gardinene dras fra*
*Ser bort på Lucy*
*Smiler matt*
- God morgen ..
*Gjesper og setter seg opp*

Lucy:
*smiler mot ham*
-God morgen.. Sovet godt?
*retter ordentlig på gardinene*
*myser mot den skarpe solen*

Jonathan;
*Smiler*
- Ja etter i går så
*Strekker på seg*
- Enn du ?
*reiser seg og går rolig bak henne*
*Legger armene rundt henne*
*Helt klart at han ikke fikk nok kvelden før*

Lucy:
*smiler svakt av ham*
*snur seg i armene hans*
-Det er noe jeg må si deg..
-Og ..jeg er redd du kommer til å hate meg.
-Så det er nok best at du setter deg.
*meget seriøs*

Jonathan;
*Rynker pannen*
- Vil du ikke likevel ... ?
*Tar hånden hennes*

Lucy:
*smiler mykt*
-Det er ingenting jeg heller vil.
*klemmer om hånden hans*

Jonathan;
*Smiler svakt*
- Hva er det .. ?
*Stryker hånden over kinnet hennes*
*Prøver og forstå*

Lucy:
*puster tungt ut*
*lukker øynene*
-Jeg fortalte Emilie det.

Jonathan;
*Ser uforstående på henne*
- Fortalte .. ?
*Sukker*
- Lucy ..
*Med et alvorlig*
- Du lovde meg ..
- Det er en grunn til at jeg ikke vil si det til henne !

Lucy:
*skjuler ansiktet i hendene*
-Jeg vet.. jeg vet det!
-Jeg er så lei for det, men ..
*svelger hardt*
*ser opp på ham igjen*
-Hun var så sint på meg..
-Du skjelte henne ut for noe hun ikke kan kontrollere!

Jonathan;
- Da jeg var på hennes alder klarte jeg fint å kontrolere meg !
- Det skulle ikke ha hendt uansett .. !
*Sukker*
- Lucy .. hva sa du egentlig .. ?
*Går mot senga*

Lucy:
-Bare at hun er magisk.
-At ...
-Og det at du og jeg også er det..
*ser på ham*
*urolig for hva han vil si eller gjøre*
-Jon, det hadde kommet ut uansett!

Jonathan;
*Rister på hodet*
- Nei Lucy !
- Jeg ville ha henne unna det ... !
*Sukker*
*Vet at det innerst inne var umulig*
- Jeg vil ikke at hun skal komme ut for noe ..
*Setter seg på sengekanten med ryggen mot henne*

Lucy:
*sukker stille*
*aldri fått hørt noe om den avdøde kona hans*
-Du vet at hvis vi gifter oss.
-Så blir hun min stedatter. Og hvis jeg skal beskytte henne..
-Hvordan kan jeg beskytte henne mot noe jeg ikke vet hva er?!

Jonathan;
- Hennes mor's morder.
*Stille*

Lucy:
*blir helt stille*
*ser på ryggen hans*
-Åh, Jon...
*synker ned på sengekanten*

Jonathan;
- Hvis jeg noen gang får tak i ham ...
*Slår kyttneven i hånden sin*
*Rister svakt på hodet*
- Magi verdenen er bare ... hun er for liten .. !
- Hun er den lille jenta mi !

Lucy:
-Om du bare hadde fortalt meg..
*hvisker*
*stryker en hånd over ryggen hans*
-Jeg er så lei meg.

Jonathan;
*Sukker stille*
- Du viste ikke ...
*Legger armene rundt henne*
- Jeg er bare så redd det skal skje igjen ..
- Jeg kan ikke miste henne og ..

Lucy:
*smiler trist*
*klemmer om ham*
-Det gjør du ikke..
-Overhodet ikke.

Jonathan;
*Klemmer henne bare*
*Sårt punkt*
*Så det alt hende*
*Men uten makt til å stanse det*

Lucy:
*forstår ikke hvordan han er istand til å gå videre fra noe slikt*
*legger hodet inn i halsgropen hans*
-Tilgi meg..