Harry Potter Rollespillet 103 :O

Lucy:
-Ja, men ...!
*frustrert over at han ikke skjønner*
-Det er ikke rett måte å gjøre leksene hennes!
-Tror du virkelig hun lærer?!

IM: https://www.facebook.com/media/set/fbx/?set=a.10150143762334313.295685.156794164312
omg ass!

Jonathan;
- Vil du fortelle henne at hun må gå året på nytt igjen ?
*Ser på henne*
- At hun høyst sannsynlig ikke vil bestå året ?

Lucy:
-Jeg syns ..!
*drar hendene gjennom håret*
*sukker tungt*
-Jeg syns vi burde skaffe henne en privalærer.

Jonathan;
*Nikker*
*Ser ned i papirene sine igjen*
- Ja .. jeg er enig ..

Lucy:
*nikker rolig*
*glad de er enig i det ivertfall*
-Hun er sikkert bare litt umotivert.
-Hun er ikke den roligste personen jeg kjenner.
*sukker*
*stryker hendene over magen*
-Den uroligheten må visst komme fra deg.

Jonathan;
*Hever det ene øyenbrynet*
- Tar jeg det som et komplimang ?
*Ser på henne*

Lucy:
*smiler svakt*
-Ikke egentlig.
*setter seg sakte ned i sofaen*
-Det må da være en .. jeg vet ikke, en slags hjelpetjeneste på skolen?
-De må da legge merke til det om en elev sliter mer enn andre?

Jonathan;
*Nikker*
- Mhmm ..
*Rettet nesa si ned i papirene igjen*

Lucy:
*ser lenge på ham*
*kjenner irritasjonen vokser i henne igjen*
-Ja?

Jonathan;
- Ja ?
- Tenkte du i dag ?
*Ser opp på henne*

Christine;
*Våknet fra søvnen sin*
*Fremdeles ødelagt*
* Innbiller seg at alt bare har vært et stort mareritt*

Lucy:
*hever brynene*
-Ja ?
-Når tenkte du å gjøre det?
*lener seg slitent bakover i sofaen*

Larissa:
*så veldig sliten selv*
*oppdaget at Sina er borte igjen*
*samt at hun har en liten hyper sønn som vil ut hele tiden*
*ser at Christine setter seg opp i sengen*
*kjenner bekymrelsen griper henne igjen*
*lar Keran gå ut med Sencario*
*setter seg ned ved henne*
-Sovet godt..?

Jonathan;
- Snart ..
*Blar opp i boken sin*

Christine;
*Fortummlet*
- Isabell .. ?!
*Setter seg opp i sengen*

Lucy:
*reiser seg brått*
-Snart, snart!
*himler med øynene*
-Skal bare..!!
*river kåpen til seg igjen og farer ut av huset*

Larissa:
*ser trist på henne*
-Christine..
-Hun er ikke her.
*stille*
-Jeg tror det er på tide at du forteller det du vet.

Jonathan;
*Får ikke sukk for seg før hun er ute nok en gang*
- Lucy !!
*Sukker*
*Drar en hånd gjennom håret*
*River*
- Faen ta ..

Christine;
*Svelger*
- Mamma .. jeg ..
*Kjenner tårene presser på igjen*
- Jeg har fortalt alt .. !

Lucy:
*farer gjennom nabolaget*
*kjenner tårene vokser seg større i øynene*
*lei av å være den eneste ansvarsfulle i forholdet deres*
*i hele familien*

Larissa:
*grer ut en floke av håret hennes med fingrene*
*forsiktig i bevegelsene*
-Hvem er han..?

Jonathan;
*Forstår det virkelig ikke*
*Smeller boken igjen*
*River papirene av bordet*
*Går ut på altanen*

Christine;
- Jeg har fortalt alt jeg vet ..
*Hikster*

Lucy:
*drar opp staven fra kuttelommen*
*ankommer gravplassen*
*går fort bortover blant alle gravene*
*vet hvilken hun må til*

Larissa:
-Hvem er han..?!
*svelger hardt*
*presser leppene sammen*
-Christine ..
*rynker pannen*

Jonathan;
*Brøler opp mot himmelen*
*Nødt å få ut litt aggresjon*
*Graver neglene inn i rekkverket*

Christine;
*Rister på hodet*
- Jeg kan ikke si det ..

Lucy:
*synker ned ved foreldrenes grav*
*kjenner tårene renner*
*hadde planlagt en hel tale inni hodet sitt, men får ikke et ord fram nå*
*sitter bare på kne og hikser inn i hendene*

Larissa:
-Det må du
*stryker henne stille over ryggen*
-Om vi skal finne datteren din, Christine, så må vi vite hvem han er..!
-Jeg kan se det er vanskelig..

Jonathan;
*Står ute lenge*
*Kjenner himmelen gråter på hans skuldre*
*Snur seg og haster inn igjen*
*Tar seg en tur ut han og*

Christine;
*Rister på hodet*
*Biter seg i leppa*
*Ser bort mot kommoden sin*
*Ser brevet fremdeles ligger der*
*Hikster*

Lucy:
*stryker bort jorden fra stenen deres*
*tørker det våte bort fra ansiktet sitt*
*hikser lavt*
-Jeg er redd, mamma.

IM: klarar ikke skrive på lucy, haha, bare grinar!

Larissa:
-Christine..
*hater å mase på henne når hun er slik*
*men må til*
*ser hun blir stiv i blikket*
*snur seg hun også*
-Hva er det?

IM; Tro meg, kjenne tårene her og .. ! Eg føle meg så slem !

Jonathan;
*Drar ut for å lete etter henne*
*Unnskylde seg for henne*
*En gang for alle*

Christine;
*Vrir seg unna*
*Reiser seg og farer ut av rommet*

IM: you should! )':

Lucy:
*lar all verdens sorger falle med tårene på graven*
*reiser seg etter noe som føles etter en evighet*
*stryker hånden sakte over stenen før hun går videre*
*leter etter en annen grav*

Larissa:
*reiser seg*
-Christine!
*ser etter henne*
*biter seg i leppa*
*ser mot brevet på kommoden igjen*
-Christine, kom tilbake..!
*går fort mot døren*

Jonathan;
*Kjører nedover gata*
*Roper etter henne*
*Ingen anelse om hvor hun kan befinne seg*

Christine;
*Står stiv som en annen pinne*
*Får ikke ut et eneste ord*
*Men kjenner hatet er der*
- Hvor er hun .. ?!

Lucy:
*ser ned på gravstenen*
*gjør vondt å se at det ikke har vært noen der*
*setter seg sakte ned på huk*
-Hei Oliver..
*stryker jorden bort*
*svelger hardt*
*ser det ligger visne blomster under all grusen og jorden*
*rynker pannen svakt*

Adrian:
-Hun er i trygghet.
*stryker henne over kinnet*
-Ikke vær redd.
*kruser leppene i et syrlig smil*