Harry Potter Rollespillet 103 :O

Lucy:
-For å finne pappa, trenger vi henne.
*ser seg fort rundt før de går nedover gaten*
*ser alt oppstyret er borte*
*går fort likevel*

Adrian:
*var bare ute etter gøy da han møtte henne*
*var ikke meningen hun skulle bli med barn*

Emilie;
*Løper etter på de ikke så alt for store føttene sine*
*Forstår ingenting lengre*
*Må bare løpe med*
*Håper dem finner Zekiye*
*Vil ha faren der*

Christine;
*Ønsket ikke det hun heller*
*Men fant det ut for sent*
*Misbrukt og etterlatt*

IM; E det RS kveld i kveld ?

Lucy:
*trekker opp tryllestaven underveis*
*ser det kommer en mann ut av et av skjulene*
*kjenner ham igjen fra rommet*
*sniker seg rundt ham så han ikke skal se*
*må ha tak i den tidsvenderen*
*gjør hva som helst for å få tak i den*

Emilie;
*Gisper*
*Ser sjokket opp på Lucy*
*Aldri sett Lucy gjøre noe slikt før*
- Du drepte han !!
*Skriker*

Lucy:
-Hysj!
*ser seg fort om for å se om noen har lagt merke til dem*
*legger fort en hånd over munnen hennes*
-Emilie, du må være stille, forstår du?
*sniker seg avgårde mot skuret*

Emilie;
*Kommer virkelig ikke over det*
*Ser livredd på Nicholas i det de løper forbi*
*Hikster*
*Prøver og holde henne tilbake*
*Men blir røsket med*
*Slengt inn i en verden hun aldri har sett før*
*Og ikke ønsker å se igjen*

Zekiye;
*Var borte et kort sekund*
*Men hørte noe*
*Svelger*
- Emma ..
*Hvisker*
- Du må våkne ..

Lucy:
*ser lenge på døren*
*legger en hånd til pannen*
*kjenner de fortvilte tårene nok en gang står for tur*
-Du må vente her ute, Emilie.
*snur seg mot henne*
*tar et tak om haken hennes*
*holder ikke hardt ,men bestemt nok*
-Men pass på at ingen ser deg, skjønner du?

Zekiye;
*Hører det er noen like utenfor*
*Og at det virkelig ikke er forloveden*

Emilie;
*Hikster tørt*
- Jeg tørr ikke ..
*Legger de kalde hendene sine over hennes*
*Ser livredd opp på henne*

Lucy:
-Du må!
*presser leppene mot pannen hennes*
-Snart er vi borte herfra.
*smiler svakt*
*slipper henne og trekker pusten dypt inn*
*åpner døren og går inn*
*nesten lettet når hun ser det er to barn der*
*gjør Zekiye mer sårbar*
*hever staven sakte*

Emilie;
*Står der alene*
*Skjelver*
*Ser seg til alle kanter*
*Liker det ikke*
*Ser ikke mye pga den tykke tåken som ligger rundt*

Zekiye;
*Svelger*
*Har ikke stort å si til henne*
*Håpte at hun slapp å se henne*
*Trekker sønnen og datteren nermere*
- Lucy .. legg den bort ..
*Truet*

Lucy:
*ser ned på de redde barna*
*har lyst til å trekke ned staven, men kan ikke nå*
*er så nære*
-Tidsvenderen.

Zekiye;
*Flakker med blikket*
- Lucy ..
*Sukker*
- Jeg har forklart deg ..
*Ser opp på henne*
- Jeg har den ikke.
*Biter kjeven sammen*

Lucy:
-Men jeg tror deg ikke.
*ser inntrengende på henne*
*vet hun ikke vil forstå*
*senker staven rolig ned mot den lille piken*
-Gi meg den ..

Zekiye;
*Er oppriktig*
*Har den ikke lengre på seg*
- Du ville ikke .. !!
*Kjenner hjertet skrike*
*Sitter i saksa*

Lucy:
*lener hodet bakover*
*sukker tungt*
*ser på henne igjen*
-Si hvor den er!!

Zekiye;
*Skal til å svare*
*Men hører en jentes hyl*
*Ser spørrende opp på henne*

Lucy:
-Emilie ..
*ser seg fort over skulderen*
*svelger hardt*
-Bare si hvor den er, Zekiye!
*ser på henne igjen*
*fortvilet og desperat*
*tripper der hun står*

Zekiye;
- Nicholas har den ..
*Sukker stille*

Lucy:
*har ikke tid til å se om hun snakker sant eller ikke*
*snur seg og styrter ut*
-Emilie ?!

Nicholas;
*Står med Emilie*
*Holder henne godt fast*
*Skramme i panna*
*Men ellers klar for det meste*

Emilie;
- Lucy .. !!
*Gråter sårt*
*Prøver og vri seg unna*
*Men er bare et barn*

Lucy:
*mister munn og mæle ved synet*
*kjenner stavarmen synker ned langs siden*
*er sjanseløs og vet det*
-Slipp henne.
*like fast i stemmen*

Nicholas;
- Du kom inn, truet Kiye, og mine barn.
*Alvorlig*
- Jeg tror det er på tide at du kjenner din egen medisin.
*Presser staven hardere i Emilie*

Emilie;
*Skriker til*
*Hyler såppas at noen blir å høre det*
- Lucy ... !!
*Ser bedende på henne*

Lucy:
-Nei!
*hjerteskjærende å høre Emilie skrike slik*
-Stopp, værsåsnill!
*hikser*
-Hun er bare et barn!

Nicholas;
- Og det var ikke mine barn, er det det du sier ?!!
*Rasende*
*Ingen truer hans familie*
*Like alvorlig*
- Du gikk for langt første gang jeg traff deg.
- Andre gang ..
*Rister på hodet*
- Ingen er så dum !!

Emilie;
*Prøver fortvilet og rive seg unna*
*Men holdes for godt*
- Lucy ... jeg vil ikke mer ..
*Gir mer og mer opp håpet*
*Legger hodet på skakke*
*Mens tårene sildrer og treffer den kjølige bakken*

Lucy:
-Ektemannen er død!
*ser hardt opp på ham*
-Han ble drept!
*klemmer hardere om staven*
*men løfter den ikke*
*kan ikke risikere Emilie*
-Jeg trenger den tidsvenderen!!