Harry Potter Rollespillet 104 haha

Saybia:
*skjelver svakt i stemmen*
- Vi må være her vennen...
*stryker henne over pannen*
*har øynene festet på vinduet*
*Ser de mørke skyene true jorda med tyngende regn*

Helena:
-Men hvoorfor?
*snufser hardt*
*lei av å dra rundt og rundt*

Saybia:
*Ser ned på den lille dattera*
*setter seg forsiktig ned*
- Fordi det ikke er trygt hjemme nå...
*alvorlig*

Larissa:
*banker forsiktig på døra deres*
*smiler spakt mot dem*
*ser over på alle ungene*
-Mm .. får jeg et ord med deg, Saybia?

IM: Shit... nå slite hu xD

Saybia:
*skvetter til*
*forventer Abraxas hender rundt døra*
*men kalde kvinnehender*
- Larissa....
*kjenner hendene blir klamme*
- Ja... selvfølgelig...
*reiser seg og går fort ut til henne*

Larissa:
*ser hun lukker døren bak seg*
*rolig og avslappet utenpå*
-Jeg tror du vet hva jeg vil snakke om..
*ser spørrende opp på henne*

Saybia:
*hever øyenbryne svakt*
- Javel...?
- Nei...?
*kremter svakt*

Larissa:
*smiler svakt, ser vekk og hever brynene*
-Neivel..
*legger armene i kors over brystet*
*ser rett på henne igjen*
-Jeg forstår at siden Leon har dratt fra deg så er det ikke mange og kaste seg i høyet med ..
-Men Abraxas?
-Han tror dette er noe seriøst, du kan ikke lure ham på denne måten.

Saybia:
*forventet noe i den stilen*
*smiler søtt tilbake*
- Vel.
- Jeg vet at du har problemer med å gi slipp på lille dullegutten din, men tro meg, du trenger ikke bekymre deg...
*alvorlig*
- Det er ingenting.

Larissa:
*legger hodet på skakke*
-Fint.
-Så fortell det til ham.
*sukkersøt og kald*

Jonathan;
*Klemmer henne godt inntil seg*
- Jeg forstår ikke ..
*Trodde de var borte for alltid*
*Snufser*

Lewis;
*Står godt og beskyttende for henne*

Lucy:
-Jeg trodde du var død!
-Jeg trodde de hadde tatt deg..
*forstår like lite*
*klemmer hardt om ham*
-Hvor har du vært ..?!

Jonathan;
*Rister på hodet*
- Jeg det samme om dere .. !
*Må se på henne nok en gang*
- Jeg har vært her hele tiden .. !

Lucy:
*smiler varmt opp mot ham*
-Det er så godt å se deg igjen ..
*glemmer helt bort Emilie og Synne*

Jonathan;
*Kysser henne mykt*
*Vil ikke slippe henne for alt i verden*
*Men blir til slutt nødt*
*Avbrudt av datteren*
*Smiler varmt*
- Jenta mi ..
*Legger armene om henne også*

Emilie;
*Lar tårene trille hun med*
*Savnet faren*

Lucy:
*klemmer om den lille familien*
*ser fra sideblikket at Synne tar med seg ungene opp trappen*
*smiler fort mot henne*
*stryker Emilie over håret*
-Vi var i Galtvang .. med resten av familien.
-Vi ante ikke hva som hadde skjedd med deg ..

Jonathan;
- Jeg trodde jeg så dere .. da ..
*Ser tårevått opp på Lucy*
*Svelger hardt*
*Smiler prøvende til datteren*
*Klarer ikke si det*

Lucy:
*stryker ham over kinnet*
*trenger ikke gjette seg til hva han trodde*
*trist uttrykk*

Jonathan;
*Kysser dem begge nok en gang*
- Det viktigste er at dere er her nå.
*Nikker med seg selv*

Lucy:
-Jeg burde tenkt på å dra hjem tidligere ..
*men orket simpelthen ikke tanken på å være der*
-Tror du de finner oss igjen? Burde vi dra bort?
*kjenner redselen griper fatt i henne igjen*

Jonathan;
- Jeg vet ikke ..
*Ser rundt seg*
*Ikke ryddet eller noe siden han fikk beskjeden*
*Bor i det hullet han forlot den dagen alt ble snudt på hodet*
- Hvor skulle det bli .. ?

Lucy:
*heiser på skuldrene*
-Jeg aner ikke ..
-Men jeg føler meg ikke fullstendig trygg her.

Jonathan;
*Nikker kort*
- Det avgjør vel det meste ..
- Vi får finne et nytt sted.
*Tenker hardt*
*Kommer plutselig på Synne*
- Enn hva med Synne ?

Lucy:
-Hva med henne ?
*rynker pannen svakt*
-Hun blir med.
*hørte såvidt hva som hadde hendt*

Jonathan;
*Nikker kort*
- Det vil si et større hus ..
*Ser rundt i stua*
- En del større enn dette