Harry Potter Rollespillet 109

Noah:
*ville tidligere fått hetta bare Kristy hadde sagt det*
*tar det hele med en stor klype ro*
-Jeg vet ikke.
-Sikkert.
*smiler svakt*

Synne:
*så forbannet på seg selv der hun står og ser ned på ungene som sover søtt*
*elsker Thobias fremdeles, så mye at det gjør vondt*
*men ennå vondere når han sviker dem gang på gang*
*vet hun er svak*
*men innser det ikke kan fortsette slik*

Kristy:
*smiler varmt*
*nikker*
- Sikkert best og det
*ser Enya smiler tilbake mot dem*

Enya:
*glad for å han ungene tilbake*
*men savner ennå en....*
*klarer ikke la være å la tankene fly til Syria*

Saybia:
*banker forsiktig på døra*
*tar en kjangs, vet ikke om hun er der*
*svelger hardt*
*en følelse om at dette kommer til å bli en veldig tung og vanskelig samtale*

Noah:
-Ja ..
*smiler svakt*
-Det er vel det.
*så nyforelsket at han rett og slett er litt borte*

Synne:
*hopper til når det banker på*
*går nølende for å åpne*
*smiler fort og lettet mot henne*
-Saybia .. kom inn.

Saybia:
- Hei.... alt bra med deg...?
*ser sårt på henne*
*kommer fort inn, og lukker døra bak seg*
*vet ikke helt hva hun skal si eller gjøre*
*synes så ekstremt synd i henne*

Synne:
-Han har dratt .. det går fint.
*smiler forsiktig*
*ikke hele sannheten*
*lukker fort døra til det pittelille barnerommet*
-Lurer du på noe?
*snur seg mot henne*
*fikler med tommelfingelneglen sin*

Saybia:
*ser lenge på henne*
- Du....
*myk i stemmen*
*aller mest lyst til å gi henne en klem*
*synes så forferdelig synd i henne*
- Jeg forstår

Synne:
-Du kan umulig ..
*kjenner stemmen bryter*
*kremter fort*
-Du vet ikke hvordan han er.

Saybia:
*trekker seg forsiktig tilbake*
- Jeg vet hvordan han er...
- Men jeg har jo ikke... barn og slik med ham så...
*klemmer neglene inn i håndflaten*
- Jeg ville bare se til at du var ok...?
*hører brått det banker på døra*
*stykker til*
*ser en alvemann kommer inn døra*

Mormorio:
- Synne...?
*en hage av en blomsterbukett med seg*
*stykker når han ser Saybia*

Synne:
*smiler forsiktig*
*glad noen bryr seg i det hele tatt*
*vet ikke hvor moren ble av*
-Jeg er ok ..
*blir stående og stirre på Mormorio et øyeblikk*
*kjenner kinnene brenner og tårene lurer bak øyelokkene*
*bare for mye*

Saybia:
*Ser fort på Mormorio*
*hever øyenbryne kaldt*
*antar det er noe på gang her*
*kremter svakt*
- Jeg... går..?
*Ser fort på Synne*

Mormorio:
*står med rak rygg og bukett*
*vet ikke helt hva han skal si*

Synne:
*ser fort på Saybia, bedende mot det kalde blikket*
*vet virkelig ikke hva hun skal si*
*presser leppene sammen og tar sats*
-Takk, Saybia..
-Jeg setter pris på at du bryr deg

Saybia:
*smiler fort mot henne*
*blir stående*

Mormorio:
- Jeg...
*legger forsiktig fra seg blomstene*
- Jeg kommer tilbake en annen gang....?
*ser forsiktig fra den ene til den andre etter hint*

Synne:
*ser Saybia ikke har tenkt å gå*
*syns det er så vanskelig å snakke med henne*
*går mot Mormorio og tar imot blomstene*
-Tusen takk .. de er nydelige.
*smiler skjelvent*
-Og ja .. det er kanskje lurt.

Mormorio:
*ser fort, småsurt på Saybia*
*nikker*
*smiler fort ned mot Synne*
*forsvinner fort ut av kamerset*

Saybia:
*Ser lenge på henne*
*vet knapt hva hun skal si*
- Jeg.. skjønner du er nedenfor.. og jeg skal ikke dømme..
*Ser fort etter Mormorio*
- Men en alv?
*nok selvrespekt til ikke å synke så lavt*

Synne:
*står med ryggen til henne*
*legger nesen ned til blomstene og trekker inn duften av den*
*kjenner lukten bedøver nesen*
*snur seg mot henne og setter blomstene fra seg i vasen på nattbordet*
*trekker forsiktig på den ene skulderen*
-Det .. var bare en gang.
*ville overhodet ikke noen skulle finne ut av det*
-Jeg vet ikke hvorfor han kom nå ..

Saybia:
- Fordi det er det dyr gjør...
*kald*
- Kravler tilbake...
*vondt smak av det hele*
- Vel...
*prøver å overse det*
- Er det noe jeg kan gjøre for deg...?

Synne:
*overhører godt med vilje hva hun sier*
*klemmer hardt om hendene sine*
*trekker fort på skuldrene*
-Si meg hva jeg skal gjøre?
-Ungene er knust, jeg er ødelagt..

Saybia:
*Ser fort mot den andre døra i rommet*
*antar ungene sover tungt*
- Hold dem borte fra ham....
- Vis at det finnes andre, snille menn..
*trekker svakt på skuldrene*
- Kom over ham... bare .. ja...
*har ingen magisk løsning*
- jeg er kanskje ikke den beste å spørre...
- Jeg sover ennå i samme seng som Leon..

Synne:
-Han har vært en stor del av livet mitt siden jeg var elleve!
*setter seg tungt ned i stolen og gnir seg over øynene*
-Og jeg er så naiv, jeg tilgir ham gang på gang på gang ....

Saybia:
*kjenner stoltheten svir*
*nettopp gjort det samme*
- Ja...
*lukker øynene hardt*
- Men de..forandres sjeldent...
- Men Synne... Thobias er jo... ikke frisk..
- Han burde tilbake på sykehus...

Synne:
-Jeg vet det .. jeg vet det!
-Men jeg orker ikke å ha noe med ham å gjøre lenger.
*vet hun høres så sinnsykt egoistisk ut*

Saybia:
- Vel...
*vet ikke hva hun skal si*
- Jeg har ingen gode råd...
*Ser fort på buketten*
- Men alve vennen din har kanskje..?
*ironisk*
*vil helst gå på døra, men føler hun må være der for henne*

Synne:
-Ikke vær slik.
*holder hodet i hånden*
*lukker øynene*
-Han har et navn.
*ser opp på henne igjen*
-Ikke lat som du er så mye bedre enn dem, Bia..

Saybia:
*hever øyenbryne kaldt*
- Jeg har nå litt verdighet....
- Alvepakk...
*visste at denne praten kom til å gå til helvette om den ble lang*
*innser det er på tide å gå*

Synne:
*forstår ikke hva de ser i dem som er så galt*
*reiser seg opp fra stolen*
*alvorlig*
-Jeg tror det er på tide du går.