Harry Potter Rollespillet 115

Ter:
*går sakte etter Adrek*
*vet han er blitt tatt inn i varmen igjen*
*smiler lurt på vei oppover*

Nadya:
- Jeg som burde henges
*hvisker*
- Det er jeg som har ført dette på meg selv
*hikser sårt*

Odessa:
-Nei.
*ser strengt ned på henne*
*rister hardt på hodet*
-Det er alltid mannen som har ansvaret, Nadya.

Christine;
*Skjems litt*
*Klemmer om Adrians hånd*
- Hva skjer .. ?

Zekiye;
- Og dermed skal jeg få mindre .. ?
*Senker volumet*
*Vet at dette ikke fører dem noen vei*
*Men nekter å gi seg*
- Jeg, alene forsørger for to barn, mens mann er i fengsel og har sansynligvis startet det hele ?!

Fern:
*sukker tungt*
*Ser lenge på henne*
- Du skjønner ikke dette Zekiye
*alvorlig*

Nadya:
*svelger hardt*
*rister svakt på hodet*
- Må jeg gifte meg med Ter?
*hvisker*

Adrian:
*trekker på skuldrene*
-La oss spørre foreldrene dine.
*går med henne innover*

Odessa:
*nikker stille*
-Slik som det ser ut nå ..
*ser fort på henne*
-vil du ikke?
-Han brakte deg jo hjem igjen .. !

Nadya:
- Vel..
*blir stille*
- Jeg elsker virkelig Abraxas...
- Men jeg.. visste at Ter ville ha meg...
*biter kjeven hardt sammen*
*sukker tungt*
- Jeg er jo takknemmelig men...
- Jeg vet ikke..

Therana:
*har en liten mulig peiling på hvor de har Abraxas*
*klarer å komme seg ned mot fangehullene*

Odessa:
-Glem nå ikke at denne .. Abraxas ..
*sier navnet hans som det mest avskyelige i verden*
-tok deg vekk fra familien din.
*legger frem nye, rene klær til henne*

Abraxas:
*gitt opp håpet om å komme seg ut derfra*
*aner ikke hva de skal gjøre med ham*
*henger med haken mot brystet*

Nadya:
- Men...
*blir stille*
*lukker øynene hardt sammen*
*stryker hendene over magen*
" Jeg må gjøre det som er best for barna "
- Ja mor...
*hvisker*

Therana:
*banner lavt når hun endelig får øya på ham*
- Abraxas..!
*hvisker*
*ser fort på klokka*
- Det tok ikke lange tiden før du var tatt nei..

Odessa:
-Ikke noe men.
*skarp i tonen*
-Du får ikke møte ham igjen, og godt er det.
*smiler varmt mot henne*
*rekker henne klærne*
-Gå og kle på deg nå, hva?

Abraxas:
*løfter haken fort*
*lyser opp når han ser henne*
-ana .. !
-Hvordan kom du deg hit?

Nadya:
*nikker stille til moren*
*skjønner sakte men sikkert at hun er i sjokk*
*klarer ikke håndtere følelsene sine nå*
*går i en tåke av tomhet*
*tar og kler seg fort*

Therana:
- Jeg har bodd her litt vet du
*fikser med låsen*
- Men vi må være kjappe med å komme oss ut ...
*ser opp på ham*
- Du skjønner at det er den eneste veien?

Abraxas:
*lander endelig på bena igjen*
*gnir de blødene og såre håndleddene sine*
*ser alvorlig på henne*
-Det er barna mine vi snakker om.
-Jeg er ikke som William.
*føler han gang på gang må bevise det*
*vet hvordan folk vil se på ham om han kommer hjem igjen uten å ha prøvd*
-Jeg drar ikke.
-Værsåsnill, Therana, du må hjelpe meg.

Odessa:
-Kom.
*legger en hånd til ryggen hennes*
-Du er sikkert sulten.
*smiler ned mot henne*

Therana:
- Hva om jeg blir tatt Abraxas?
- Jeg har en sønn ventende hjemme
*stille*
*ser opp mot trappene mot borga*
*svelger hardt*
- Xas..
- Værsåsnill.. kom med meg
*et lite håp*

Nadya:
*smiler stramt til moren*
*går fort nedover med henne*

Abraxas:
*går fort mot henne*
-Men jeg kan ikke, forstår du det?
*smiler ikke, aldri vært så alvorlig før*
-Dette er bare noe jeg må gjøre.
-Men du har rett ..
-Du bør dra hjem.

Odessa:
*følger henne inn i den overdådige spisesalen*
-Det er ingen her nå, men alle blir nok svært glade for å se deg i kveld.
*smiler varmt ned mot datteren*

Therana:
*strekker ut hendene mot ham*
- Xas..!
*ser bedende på ham*
- Værsåsnill
- De dreper deg...
*nesten på gråten*

Nadya:
*biter kjeven hardt sammen*
- Tror du Ter kan... elske meg?
*stille*
- Eller iallefall barna?

Abraxas:
*sliter virkelig mellom hva han bør velge*
*men rister på hodet*
-Det er barna mine..
*griper hendene hennes og klemmer hardt om dem*
-Og Nadya .. jeg elsker henne, Therana.
-Jeg gjør virkelig det.
-Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten henne.
*svelger hardt*
-Du må prøve å forstå.

Odessa:
*ser kjapt ned på henne*
-Kjærlighet er usaklig, vennen.
-Han kan ta vare på dere og ta omsorg for dere.
-Det er det som er viktig.
*smiler stramt, men vennlig*

Therana:
- Hva med meg?
*hvisker opp mot ham*
- Skjønner du ikke at jeg elsker deg og?
*klarer ikke slippe hendene hans*

Nadya:
*stille*
*ser lenge på moren*
- Har du noengang opplevd kjærlighet?

Abraxas:
*stopper helt opp*
*ser lenge på henne*
-Therana ..
*rister stille på hodet*
-Faen, Therana, hvorfor gjør du dette?
*sukker tungt*
*trekker henne mot seg og kysser pannen hennes tungt*
-Dra hjem igjen til sønnen din.
-Jeg er så glad i deg.
*må virkelig gå nå før han gjør noe veldig dumt*
*lovet Nadya at det aldri mer skulle skje*
-Jeg må gå.
*snur seg og begynner å småløpe opp fra kjelleren*

Odessa:
*ser ned på henne med svakt rynket panne*
-Hva mener du?

Therana:
*biter kjeven skjelvende sammen*
*hikser sårt*
- Abraxas..!
*Ser han løper opp trappene fra henne og til Nadya*
*klemmer neglene så hardt inn i hendene at huden sprikker*
*siger ned på fangegulvet*
Nadya:
*skal til å si mer, men bestemmer seg for å tie*
*svelger hardt*
- Ingenting mor...

Abraxas:
*har ikke tid til å ha dårlig samvittighet for å etterlate henne der*
*har bare en tanke i hodet*
*trekker opp staven i tilfelle han trenger den*
*sniker seg gjennom gangene like a ninja*

Odessa:
*spør ikke igjen*
*følger henne gjennom salen*
-Sett deg ned, så skal jeg få ordnet mat til deg.
-Hva vil du ha?
*smiler svakt*

Nadya:
- Bare lag noe godt du mor...
*smiler svakt*
- Alt du lager er godt..
*sukker tungt*
*begynner å gå opp for henne at selv om hun er hjemme, føler hun seg merkelig fremmed*

Abraxas:
*konstanterer at han definitivt har gått seg vill*
*kommer seg ikke dit han var forrige gang*
*føler han går rundt og rundt i sirkel*

Odessa:
*smiler varmt mot henne*
-Det er godt å ha deg tilbake.
*forsvinner rundt hjørnet og inn på kjøkkenet*

Nadya:
*sitter i forfedrenes sal og stirrer tomt fremfor seg*
*biter kjeven hardt sammen*
*hikser svakt*
*begynner sakte å gå opp for henne hva som har skjedd*
" Jeg får aldri se Xas igjen ! "

Odessa:
*kommer kjapt inn igjen*
*varmet opp litt av morgenens frokost*
*kommer inn igjen med en tallerken*
*ser ansiktsuttrykket hennes*
*sukker svakt og setter fra seg tallerkenen*
-Du må slutte å tenke på ham .. !

Nadya:
*hikser sårt*
- Hvordan kan du være så grusom mor?
*ser kaldt opp på henne*
- Jeg har nettopp forlatt ham!!!
- For deres del!
- For...
*biter kjeven hardt sammen*
- Barnas skyld...

Odessa:
*setter seg rolig ned*
*legger hendene hennes i sine*
-Du gjør deg selv bare mer opprørt, vennen.
-Du må prøve å ikke gjøre det.
*alvorlig*
-For barnas skyld.