Harry Potter Rollespillet 115

Zekiye;
- Ikke ut på altanen .. !!
*Hørte altandøra gikk opp*

Emma;
- Det er ikke oss !
*Snur seg og ser faren*
- Pappa !!

Zekiye;
*Svelger vannet feil*
*Hoster voldsomt og strekker seg etter staven sin*
*Kommer løpende inn i stua*

Nicholas:
- Hei jenta mi
*stråler mot dem*
*åpner armene for ungene*

Emma;
*Løper rett i farens armer*
*Smiler varmt*

Zekiye;
- Nicholas slipp henne .. !
*truende*
*Har staven klar*

Nicholas:
*Ser kaldt på henne*
- For himmelens skyld...
*klemmer om datteren*
- La oss få slippe dine sure miner i kveld

Zekiye;
*Får Jonas løpende inn i sine armer*
*Løfter ham opp*
- Du har ingen rett til å trenge deg inn slik.
- Vi var ferdig med hverandre for lenge siden.
*Grav alvorlig*

Nicholas:
- Vi ja, men ikke jeg og ungene
*hever øyenbryne kaldt*
*klemmer om datteren*
- Så..

Zekiye;
- Det gjelder dem og ... !!
*Hever stemmen*
- Jeg teller til tre og du bør ha kommet deg ut.
*Setter sønnen ned*
- En ... to ...

Nicholas:
*ser iskladt på henne*
*går ingen steder*

Sina:
*ser fort opp på ham*
*vet ikke om hva som hendte på Øya*
-Men hun er hvertfall ikke med på å gjøre det noe bedre..
*sukker*
-Kan vi dra nå?

Arek:
*tror nok hun vet hvor de skal*
-Kom til mitt kontor etterpå.
*prøver seg på et smil, men mislykkes*
*går fort tilbake*

Adrian:
-Nei, jeg ser dette.
*begynner å bli nokså trett han også*
*glemmer hvor krevende hun kan være*
-Isabell, stopp.
*streng tone*
*ser alvorlig ned på henne*
-Du trenger litt søvn.

Zekiye;
*Kan ikke gjøre stort når han har datteren*
- Emma, kom hit .. !
*Streng i tonen*
- Nå med en eneste gang !

Emma;
*Ser opp på faren*
*Så på moren*
*Vet ikke hva hun kan finne på*
*Gjør som hun sier*
*Sliter seg fra faren*

Isabell;
- Neeiiiih .. !
- Vil ikke sove !
*Kommer seg ikke løs av hans grep*
*Trekker smukken ut av munnen og setter tenna i hånda på han*
*Alt for å slippe unna*

Sencario:
*ser lenge ned på Sina*
- Sina... det blir ikke meg og moren din igjen..
- Jeg vet det gjør vondt..men prøv å innse det

Nadya:
*fullstendig panikk*
*vil virkelig ikke tilbake til piratøya*
*vet at hun kommer til å få en temmelig kjølig velkomst*
*og forferdelig redd for hva som kommer til å skje med ungene*
*all verdens fæle senarioer i hodet*

Nicholas:
*slipper henne til slutt*
*Ser kaldt på Zekiye*
- Du vet at retten har bestemt at jeg også skal ha dem... delt foreldrerett
*kald*

Zekiye;
- Og du skulle hatt dem hvor ?!
- På et skittent hotell i byen ?!
*Rister på hodet*
- Dem blir her, med meg
- Så jeg begynner på nytt igjen.
*Hever staven*
- Jeg gir deg en siste kjangse til å komme deg ut !
- Ellers er det synd for deg.

Adrian:
*holder henne like godt fast*
*men gir opp forsøket*
*setter henne ned på gulvet og huker seg ned foran henne*
-Hva vil du gjøre da?

Sina:
*hever hendene svakt*
-Neivel ..
*himler svakt med øynene*
-La oss dra da.

Odessa:
*bønnfaller ektemannen om å la datteren bli*
*vet egentlig at det er helt umulig*
*men har blitt knyttet til ungene og vil overhodet ikke at datteren skal tilbake til den mannen*

Isabell;
- Lese ..
*Putter smukken inn igjen*
*Strekker seg etter boka*

Christine;
*Kommer hjem med hendene fulle av poser*
- Hallo !
*Trør skoene av seg og trasker inn*

Isabell;
- Mamma !
*Hopper ut av farens armer og løper til moren*

Christine;
- Hei vennen
- Adrian, orker du ?
*Ser bedende på ham*

Adrian:
*smiler fort mot henne*
*reiser seg og strekker godt på seg*
-Hun vil ikke legge seg.
*ikke en ny sak*
*griper posene og bærer dem inn på kjøkkenet*
-Tømte du hele butikken?

Christine;
- Åh så overrasket jeg ble !
*Ler lett og løfter datteren opp*
- Ja det var jo ribbet i skapene våre !
*Går bort i sofaen og slenger bena opp*
*Drar pleddet over seg selv og Isabell*
- Hvordan gikk det i dag ?
- Hva sa han ?

Adrian:
*rynker pannen*
*begynner å stable inn varer i kjøleskapet og hyllene*
-Hvem mener du?
*følt på seg at han har glemt noe, ja*

Christine;
- Hos legen selvfølgelig !
- Har dere snakket med så mange ?
*Stryker datteren over håret*
- Gikk alt greit ?

Adrian:
*ser fort inn til dem i stua*
-Det kan ha seg slik at jeg glemte det.
*smiler prøvende, uskyldig*

Christine;
*Smiler lett tilbake*
- Har du glemt hva han sa ?

Adrian:
*glad datteren sover, så hun i det minste ikke kan kjefte høylytt*
-At jeg glemte å dra dit.
*stikker hodet tilbake til kjøkkenet*

Christine;
- Du hva .. ?!
- Åh Adrian ..
*Gnir seg i pannen*
- Hvordan kunne du glemme det ?
*Sukker oppgitt*
*Kan ikke kjefte på ham heller*

Adrian:
gjør seg ferdig på kjøkkenet og går inn til dem*
-Beklager, det bare glapp ut av hodet mitt!
*smiler unnskyldende*
*setter seg ned ved dem*
*bytter raskt tema*
-Når kommer familien din?

Christine;
- En gang etter at du har ordnet en ny time ..
*Ser over på ham*
*Smiler varmt*
- Lykke til ..

Adrian:
*ser lenge på henne*
-Det kan du ikke mene.
*liker ikke helt disse vestlige legene*