Harry Potter Rollespillet 115

Lilly:
*vet han lyger*
*kan se hva de andre føler om henne*
*men går for å sette seg*

Will:
*sto med ryggen til*
*så ikke, men hørte den dramatiske scenen*
*hører Abraxas går*
*ser Nadya har det tøft*
*stryker henne likevel over ryggen*
-Gi ham litt tid. Det har ikke vært lett ..

Abraxas:
*står i døråpningen til farens kontor*
*kjenner hjertet svulmer over av lengsel når han ser bakhodet av de tre barna, pent og pyntelig på rad i sofaen*

Sencario:
*egentlig bare glad at de blir litt lettere ignorert*
*smiler varmt mot Isabell*
*flirer av aktene hennes*
*kysser Lillys hår*

Nadya:
*stykker til når William stryker henne over ryggen*
*går flere skritt , kjapt bort fra ham*
*hikser sårt inn i hendene sine*
*går sakte bortover på kaia*
*trenger å være litt alene nå*

Terina:
*knasker på nøtter*
- Den var størst!
*stjeler den kjapt fra broren*
*gir ham en liten istede*
*gliser lurt*

Larissa:
*ler lett*
-Takk, vennen.
*hjelper henne opp i den litt mindre barnestolen før hun setter seg*
*får yngstedatteren ved siden av seg på andre siden*


Lilly:
*smiler svakt mot Isabell*
*stryker hånda over låret hans og titter opp på ham*
-Jeg vil ha en..

Abraxas:
*hører de ikke snakker engelsk*
*kjenner hjertet stuper i magen*
*skjønner jo at de ikke gjør det, men hadde ikke tenkt over det før nå*
*trekker seg forsiktig ut av rommet*
*kan knapt tro dette skjer*

Sencario:
*stivner... og ikke på den gode måten*
*snur seg mot Lilly*
*ser så fort på Isabell*
*svelger hardt*
*vil helst late som han ikke hørte spørsmålet*

Terina:
*stykker til*
*stirrer mot døra*
*rynker pannen hardt*
- Hallo...?
- Mamma...?
*liker ikke å være der uten henne*
- Mamma?
*bedende i stemmen*

Lilly:
*forventet seg egentlig ikke noen annen reaksjon*
*vet han er ferdig med den slags*
*men har aldri vært mor selv*
*sier ingenting*
*trekker hånda vekk fra låret hans*
-Vi kan snakke om det senere.
*smiler fort opp mot ham*

Abraxas:
*hører den mest bedårende stemmen han noen gang har hørt*
*kjenner igjen ordet de repeterer*
*trer forsiktig inn igjen*
-Mamma er ikke her.

Isabell;
*Ikke så fornøyd*
*Hvisker lavt*
- Sjiit.
*Smiler noe lurt i det hun sier det*

Christine;
- Isabell .. !
*Setter seg ned ved datteren*
*Gir henne et advarende blikk*

Sencario:
*smiler fort*
*nikker sakte*
- Ja...
*mistet brått matlysten*
*sukker tungt*
*burde forstått at det spørsmålet måtte komme en gang*
*ser fort på henne*
" Herregud, Cario... hun er jo så ung "

Terina:
*stirrer på mannen*
*synes han er kjempeskummel*
*klemmer seg tett inntil broren*
*skjelvende underlippe*

Adrian:
*kan ikke noe annet enn å flire når han hører hva datteren sier*
-Hvem har lært henne å si det, tro?
*hever brynene mot Christine*

Abraxas:
*aner virkelig ikke hva han skal gjøre*
*har gått glipp av de viktigste årene i barnas liv*
*føler seg forferdelig*
-Er dere sulten?
*stryker seg over magen*
-Mat?

Terina:
*stirrer på søsknene*
- Skal han spise oss?
*skriker til!!!*
*gjemmer seg bak broren*

Nadya:
*prøvd å ta seg sammen*
*på vei opp igjen mot borgen, men må stanse*
*klarer det ikke*
*forvirret over følelsene som brenner i henne*

Nicholas:
*føler seg nedtrygt hvor han går mot Zekiyes hus*
" Og der var det over og..."
*brøler rasende og får et par søppelspann til å fly og knuse*
*går farlig fort mot Zekiyes hus*
*river opp døra*
- KIYE!

Christine;
*Prøver å ler det bort*
*Setter en fot i Adrian*
- Forsyn dere !
*Funnet til Isabell*
*Deler en pølse opp i biter til henne*

Zekiye;
*Sendt barna ut i hagen for å leke*
*Kommer ut i gangen*
- Ja ?
- Hva er det du vil ?

Nichoals:
*Ser iskaldt på henne*
- Du har sendt ham til henne hva...?
*fnyser*
*går sakte mot henne*
- Hvorfor...?
- Har du ikke ødelagt nok?

Sencario:
- Smaker godt Christine
*smiler fort etter å ha spist litt*

Zekiye;
- Jeg aner ikke hva du snakker om.
*Hever haken høyere*
*Alvorlig*

Christine;
*Smiler*
- Takk ..
- Det er mye mer på kjøkkenet !
- Ikke nøl med å ta litt ekstra
*Rekker datteren tallerkenen*

Isabell;
*Synes det bestemoren hadde på sin tallerken så bedre ut*
- Nei, jeg vil ha sånt !
*Legger armene i kryss*

Max:
*blir sittende med begge søstrene klemt inntil seg*
*ser mannen i døråpningen rister på hodet og veiver med hendene*
*svelger hardt*
*ser like skremt mot ham*
*forstår ikke hva han vil*
-MAMMA !!!

Larissa:
-Ja, det var virkelig nydelig.
*smiler fort*
*stopper Isabell fra å veive med gaffelen*
*smiler fort mot Christine*
-Bare spis du, jeg kan ta til henne.

Christine;
- Du er en sta klatremus, vet du det ?
*Begynner å servere seg selv*

Isabell;
*Smiler fornøyd*
*Får alltid viljen sin hos besteforeldrene*

Nicholas:
- Rart at du aldri gjør det
*ekstremt store pupiller*
*freser mot henne*
- Forbannede hore

Sencario:
*smiler svakt mot barnebarnet*
*sukker tungt*
" Herregud for et arbeid... "

Nadya:
*kommer inn like bak Abraxas*
- Så så, jeg er her
*får dem samtlige tre i armene*
*sitter med ryggen mot Abraxas*
*takler ikke se det sønderknuste ansiktet hans*

Larissa:
*tar Isabells tallerken og legger litt mat på*
-Vil du at jeg skal dele det opp til deg?
*lært seg å alltid spørre henne før hun gjør noe, ellers kan det bli et fryktelig rabalder*

Abraxas:
*virkelig rett før han bryter sammen*
*takler virkelig ikke dette stort lenger*
-Værsåsnill, Nadya.
-Du må la meg få ta del i livene deres..!

Sencario:
*Ser fort på Lilly*
*smiler varmt*
- Veldig godt sant?

Nadya:
*klemmer hardt om ungene*
*snur hodet mot ham*
- Hvorfor tror du vi er her?
*prøver å holde stemmen stødig*

Lilly:
-Jo, det var deilig.
*skyver stolen ut fra bordet*
-Kan jeg .. toalettet?
*ser fort mot Christine og Adrian*
*får forklart veien mot badet*
*går fort ut av spisestuen*

Abraxas:
-Ter er død.
*sikker på at de ikke kom hit av seg selv*
*ser det på henne at hun ikke vil være her*
-Var .. dere gift?

Sencario:
*ser etter henne*
*rynker pannen svakt*
*smiler forsiktig*
*lar henne gå*

Nadya:
*stille*
- Ja....
*ser lenge på ham*
- Men siden han.. tok meg over fra deg så... er vi... gift.. fremdeles..

Abraxas:
*svakt kjølig*
-Vi var aldri gift.
*går lenger inn i rommet*
-Si til dem at jeg ikke er farlig.
-De skrek så plutselig ista.
-Jeg vil bare bli kjent med dem, Nadya.

Nadya:
*stille*
*snur seg mot ungene*
*skjelver svakt i stemmen*
- Barna mine... denne mannen er faren deres
*ser alvorlig på dem*
- Han vil dere ikke noe vondt

Max:
*ser opp på mannen som står fremfor dem*
*ser fort opp på moren igjen*
*forstår ikke hva hun mener*

Abraxas:
*svelger hardt*
*legger forsiktig armene i kors over brystet*
*vet ikke hvor ellers han skal holde dem*
*smiler forsiktig mot ungene*

Terina:
*Ser hardt opp på mannen*
- Pappa er jo død...
*Ser fort på moren*
*rynker pannen*

Nadya:
*rister svakt på hodet*
- Dette er pappa...
*Ser fort på Abarxas så han skjønner at hun har sagt det*

Max:
*ser opp på mannen igjen*
*rister så hardt på hodet*
-Han er skummel.
*svelger hardt*
-Han er ikke pappaen vår!