Harry Potter Rollespill 149!

Jonathan;
*Ser Bernard komme ut*
*Kan ikke skule følelsene lengre*
*Klemmer Lucy hardt*
*Gråter sårt*
- Emilie ... !

Lucy:
*ser på Bernard og hever brynene svakt*
-Vær så snill....
*svelger hardt*
*ser på blikket hans at dette ikke er bra*

Bernard;
*Rister på hodet og går inn igjen*
*Unnviker alle*

Jonathan;
*Tømmes for tårer og krefter*
*Synker selv sammen*
*Hulker sårt*

Lucy:
*prøver å holde seg sammen for å trøste Jonathan*
*klarer det ikke lenge*
*blir sittende å gråte sammen*

Jonathan;
*Føler dette er over*
*At det er nå som er slutten*

Emilie;
*Sover sin dypeste søvn*

Lucy:
*klarer ikke ta det innover seg, at hun virkelig er borte*
*kjenner Jonathans tårer væter klærne hennes*
*hikser og svelger hardt*
-Hysj... hysj...

Jonathan;
*Hikster hardt*
*Kommer seg på bena igjen*
*Får seg samlet såpass at han kan gå inn til datteren*
*Knuses av synet*

Lucy:
*klemmer hardt om hånden hans*
*lener pannen mot hans skulder og hikser trett mot den*
*tom for ord og helt knust*

Jonathan;
*Blir ikke å dra fra henne med det første*
*Blir værende hele veien*

Lucy:
*får snakket med Synne og ber henne om å hente Frodo og Eleanor*
*glad hun tar dem med hjem til seg*
*oker ikke engang tanken på Eleanors ventende spørsmål*
*blir og trøster sin ektemann*

Jonathan;
*Sitter og ser ned i sine skjelvende hender*
*Vet ikke hva mer han skal gjøre*
*Ser gråtkvalt opp på Lucy*
- Fikk du snakket med henne .. ?

Lucy:
-Ja, hun henter dem nå
*skyver bort en stol til hans*
*tar hånden hans og klemmer den hardt*
-Hvordan går det med deg?

Jonathan;
*Nikker stille*
- Helt forjævlig ..
*Fnyser lett og ser over på eldste datteren*
*Kjenner tårene truer igjen*

Lucy:
-Det blir å gå fint
-Hun våkner opp igjen snart..!
*smiler prøvende på ham*
*kysser kinnet hans mykt og lener kinnet mot skulderen hans*
-Det blir bra igjen..

Jonathan;
*Legger armene om henne og sukker tungt*
- Det er bare så vanskelig ..
*Svelger*

Lucy:
-Jeg vet det...
*hvisker*
*sukker*
-Jeg vet det.
*ser på Emilie og smiler spakt*
-Hun ser fredelig ut i alle fall.
-Fredeligere enn på lenge

Jonathan;
*Ser ned i hendene sine igjen*
*Nikker kort*
- Bare hun var våken og like fredelig .. ?
*Ser opp på henne*

IM; henge opp noen klær !

Lucy:
*sukker*
-Om bare...
*smiler spakt*
*ser lenge på Emilie og sukker*
-Hvorfor måtte dette hende henne..?

Jonathan;
*Sukker*
- Syria.
*Ser over på Emilie*
- Kunne det vært en løsning ?
*Sitter grublende*
- Dem har utført mirakler før ..
*Trodde aldri han skulle si det*

Lucy:
*ser raskt på ham*
-Nei.
*husker godt forrige gang de var der*
-Ikke tale om.

Jonathan;
- Bare for å holde henne ilivet en stund til ..
*Ser bedende på henne*
- Til at vi finner på noe annet !

Lucy:
-De kommer til å ta henne.
-Beholde henne.
-Vil du heller risikere det, Jonathan?!

Jonathan;
- Så lenge det holder henne ilivet ..
*Ser sårt på henne*
*Vil for alt i verden at Emilie skal ha det godt*
*Uansett hva det koster*

Lucy:
*ser bort og presser leppene hardt sammen*
-Jeg liker det ikke.
-Hva om de ikke kan hjelpe henne?
-Det er en stor sjanse å ta

Jonathan;
*Nikker*
- Jeg vet ..
- Men de kan ikke gjøre stort her heller, kan dem ?
*Ser spørrende på henne*
- Jeg vet ikke hva jeg skal finne på !