Harry Potter Rollespill 151

Jonathan;
- Jeg gjorde det for å skjerme deg .. !
*Legger hånden til armen hennes*
- Men jeg har aldri løyet om min kjærlighet for deg.

Lucy:
-Jonathan..!
*rister hånden bort*
-Åh, det er ikke det det handler om, det bare...
-Jeg kan ikke tro at du ikke har fortalt det til meg før

Jonathan;
- Fordi det ikke spiller noen rolle !
- Det har da ikke vært noe problem før du tok dette opp nå ??
*Ser spørrende på henne*
- Alt som har hendt etter vi traff hverandre har vært sant !
- Jeg har aldri løyet !

Lucy:
-Så det var ikke løgn da du fortalte om "foreldrene" dine?!
-Om oppveksten din, om Emilie!
*ser hardt på ham*
-Jonathan, dette er... dette er..
*trekker hendne over ansiktet*

Jonathan;
- Jeg liker ikke å prate om det, og det regnet jeg med at ikke du heller ville ?!
- Den tiden er forbi.
- Jeg skammer meg, og hver dag minnes jeg på det.
*Sukker*
- Kunne jeg bare skrudd tiden tilbake ..

Lucy:
*svelger tungt ned*
*vet virkelig ikke hva hun skal si*
-Hva skammer du deg for..?

Jonathan;
*Sukker*
*Prater om og tilbake om seg selv*
*Føler seg så splittet*
*Vil ikke skylde på noen, men samtidig begge*
- For at jeg ikke kan gjøre noe riktig.

Lucy:
-Psst, ikke si slikt, Jonathan.
-Du er flink til mange ting.
*stryker hånden over armen hans*

Jonathan;
- Som å lyve til deg .. ?
*Ser spørrende på henne*
*Sukker*
- Jeg ønsket ikke at dette skulle skje.
- Men det gjorde det.

Lucy:
*sukker og legger begge armene om ham*
-Jeg elsker deg like høyt.
-Jeg har bare så mange spørsmål..

Jonathan;
- Jeg har bare ikke så veldig lyst til å rote i gamledager ..
*Sukker og legger armene om henne*
- Jeg er glad for den tiden jeg har fått hatt med deg og barna.
- La oss ikke krangle ..

Lucy:
-Du har da lenge igjen med oss her.
*smiler spakt*
-Men... jeg vil så gjerne vite mer om deg, Jonathan.
-Vær så snill.

Jonathan;
*Rister på hodet*
- Det er for mye .. fortiden min den ..
- Er ikke verdt noe !
- Jeg ville vært mye mer komfertabel med at du ikke vet stort mer.
*Sukker*
- Jeg vil bare ikke krangle mer.
*Alvorlig*
- Jeg er bare så redd for at du vil få ett annet syn på meg.
- Og jo, Lucy, jeg kjenner deg såpass nå ..
*Smiler spakt*

Lucy:
*ser lenge på ham*
-Det kan da ikke være så farlig.
*smiler spakt og klemmer ham hardere*
-Fortell meg om foreldrene dine.
-Søsteren din..?

Jonathan;
*Vet at hun aldri vil gi opp*
*Smiler spakt*
*Elsker henne for det*
- Mine foreldre .. ?
*Stryker en hånd over kinnet hennes*

Lucy:
*smiler spakt*
*lener haken mot brystkassen hans*
-Ja?
-Hvordan var de?

Jonathan;
*Sukker lett*
- Dem var ordinære, hardtarbeidende, ærlige mennesker.
- En av hver sin sort.
*Smiler kort*
- Min far var Draconiz, og min mor engelsk.

IM; Va den rekkefølgen ?!

Lucy:
*smiler spakt av ansiktsuttrykket hans*
-Lever dem ennå, eller..?

IM: men moren var engelsk?

Im; va usikker - men fiksa !

Jonathan;
- Jeg har ikke sett eller hørt noe fra dem siden jeg dro.
*Smiler stramt*
- Pappa ville ikke ha noe mer med meg å gjøre.
*Sukker lett*

Lucy:
*rynker pannen svakt*
*får henne bare til å klemme ham hardere*
-Det er jo forferdelig.
-Hvorfor dro du?

Jonathan;
- Forferdelig ?
- Spørs hvordan en ser på det.
*Kjenner han må sette seg*
- Jeg ville skape ett nytt liv for meg og Emilie.
- Det hadde vært en tung tid for oss alle

Lucy:
-Etter din kone.. så klart.
*slipper ham*
*ser på ham og biter seg i leppa*
-Men likevel... å si noe slikt til sin egen sønn, at man ikke vil ha noe mer med han å gjøre?
-Ganske harskt..

Jonathan;
- Draconiz ..
*Smiler skeivt*
- Jeg tar det ikke så hardt.
- Det gikk mest utover min mor.
- Skulle ønske jeg kunne ta henne med meg ..

Lucy:
*syns det forklarer så mye av oppførselen hans*
*stryker hånden over armen hans*
-Jeg beklager...
-Hun var britisk, altså? Visste ikke at det var lov jeg

Jonathan;
- Det var ikke det heller.
*Smiler stramt*
- Ville dem at Adrian og Christine skulle gifte seg ?
*Ser spørrende på henne*