Harry Potter Rollespill 151

Lucy:
-Jeg vet ikke riktig, tror de bare ville ha Christine bort.
*trekker sakte på skuldrene*
-Men det skjedde ikke din mor, altså.

Jonathan;
- Hun var tjenestepiken hans.
- Han tok henne med seg til Syria.
- Ingen viste noe.
*Ser ned i hendene sine*

Lucy:
-Wow...
*trekker krakken under seg for må sette seg ned*
*tar begge hendene hans*
-Men da dere ble født, jeg mener...
-Hva gjorde dem da?

Jonathan;
*Sukker lett*
*Smiler spakt til henne*
- Du vil ikke vite det ..

Lucy:
-Jo, jo jeg vil det!
*setter seg nærmere*
-Vær så snill.

Jonathan;
*Trekker pusten dypt*
- Vi måtte jobbe hardt.
- Holdt i skyggen hele tiden.
- Min far jobbet for kongen, hans veileder.
- Han hadde selv en sønn.
- Noen år eldre enn meg ..
- Det var dit min søster ble giftet bort.
- Og jeg gikk i min fars fotspor.
*Drar en hånd gjennom håret*
- Det var på en av hoffets ball jeg traff Emilies mor.

Lucy:
*lytter trollbundet til eventyret han forteller*
*syns det virker så langt fra virkeligheten*
-Var det kjærlighet ved første blikk?
*smiler skjevt*

Jonathan;
- Det kunne virke sånt ..
*Smiler spakt, trist*
- Vi kranglet på slutten.
- Jeg fikk ikke en gang sagt unnskyld ..
*Kjenner tårene truer*
*Trekker pusten dypt igjen*
*Rister på hodet*
*Klarer ikke holde fasaden*

Lucy:
-Åh..
-Åh, Jonathan.
*strekker seg frem og tar hendene hans*
*klemmer dem hardt og kysser begge to*

Jonathan;
*Drar henne over til seg*
*Klemmer henne hardt*
*Hikster kort*
- Jeg ..
*Svelger hardt*
- Er så lei meg ..

Lucy:
-Det er ikke din feil.
*hvisker*
*stryker ham over nakken og ryggen*
-Hun tilgir deg helt sikkert, det er jeg sikker på..!
-Du er verdens beste mann, Jonathan.

Jonathan;
*Klemmer om hendene hennes*
- Jeg ..
*Sukker igjen*
- Elsker deg veldig høyt Lucy.
- Uansett hva som skulle skje, eller bli sagt.
*Svelger og ser alvorlig på henne*
- Vit det.

Lucy:
-Jeg vet det.
*holder hendene til nakken hans*
*smiler varmt mot ham*
-Jeg vet det, elskling.

Jonathan;
*Klemmer varmt om henne igjen*
*Trekker pusten dypt*
- Men jeg vil ikke at Emilie skal vite noe.
- Værtfall ikke enda.

Lucy:
*nikker*
*er enig med ham*
-La henne bli frisk først i alle fall.
*smiler spakt*
-Det kan være et sjokk.

Jonathan;
*Nikker*
*Smiler spakt*
- Hun hadde værdens beste mor.
- Det er nok ingen som kan ta den plassen.
- Men du fyller den ut.
*Smiler varmt*
- Hos oss begge.

Lucy:
*kjenner hun merkelig nok er litt sjalu på denne kvinnen*
*ville gjort hva som helst for å hatt Jonathan fra begynnelsen*
*vært Emilies ekte mor*
*smiler varmt så best hun kan tilbake*
-Det er jeg glad for.

Jonathan;
*Vet kjærligheten svir*
*Men advarte henne*
*Gir hundre og ti prosent av seg selv*
*Fant noen til å fylle tomrommet sitt*
*Fant henne, og gjør alt for å ikke miste henne*

Jeanette:
*må nesten flire*
- Vil du ha det mer romantisk Albus..?
*Ser opp på ham*
*hever øyenbryne*
*skjønner at han virkelig bryr seg*

Nadya:
- Igjen... hun er i fangehullet
*Ser hardt opp på ham*

Lucy:
*kjenner hun er trett og sliten*
*og at det slår inn nå*
-Emilie har fått tid for operasjonen
-Det er i morgen tidlig
-Så vi burde dra tilbake dit nå, kanskje

Albus:
*flirer tilbake*
-Neh, ikke for min skyld
*klemmer henne hardt og kysser pannen hennes*
-Men siden, liksom, det er så lenge siden du har...
-Ja, jeg vet ikke jeg. Trodde det var det du ville.

Abraxas:
*biter kjeven hardt sammen og trekker en hånd over den*
-Er det mulig....
*klemmer om Noira med den andre armen*

Jonathan;
*Nikker kort*
*Kremter og rensker stemmen*
- Ja.
- Jeg kan kle Eleanor.
*Kommer seg på bena*
*Hjelper henne opp*

Lucy:
*holder ham igjen for å gi ham et kyss*
-Takk for at du fortalte meg det
*smiler svakt og klemmer om hånden hans*

Jonathan;
*Kysser henne tilbake*
*Smiler lett*
*Går ned med henne*
- Eleanor ?

Eleanor:
*ligger opp ned i sofaen og ser på tv*
*funnet ut av hvordan hun får den på*

Jonathan;
*Humrer lett*
- Her du har plasser deg ja ?
*Plukker opp dukken hennes fra gulvet*
- Skal vi gå til Emilie ?