Harry Potter Rollespill 161

Synne:
-Hør på deg selv...!
*begynner å bli nokså oppgitt*
-Hun er et barn, ikke en kreftsvulst!
-Jeg og Bernard har kapasitet, tid og rom for henne

Jonathan;
*Rister på hodet*
- Og når Frodo kommer ?
- Hva gjør dere da ?

Synne:
-Hva da?
-De er kjærester, de er glade i hverandre
-Jeg vil ikke være med på å holde dem separert

Jonathan;
*Rister på hodet*
- Både jeg og din mor synes det er uakseptabelt at dem deler rom.
- Emilie skal tilbake på skolen og fullføre.
*Setter seg tilbake*
- Ikke på mødrehjem.

Synne:
-Tror du at Emilie vil det, Jonathan?
-De er smarte ungdommer, de vet hvordan å beskytte seg selv.
*syns det er tåpelig hvor gammeldagse dem er*

Jonathan;
- Dette er ord fra din mor, Synne.
- Skulle tro hun viste slik ?
*Hever brynet mot henne*
- Eller .. ?

Synne:
*biter i seg alt han har å si*
*selv om det gjør henne ganske så rasende*
-Hvis det er et så stort problem, kan de ha separate soverom
-Jeg tviler på at det vil være et problem
*ser spørrende på ham*

Jonathan;
*Hører Lucy har kommet til liv der oppe*
*Håpet det at hun ville få hodet opp av flaskene om jentene kom tilbake*
- Jeg gir dere enn natt til.
*Reiser seg*
- Men hun hører til her.

Synne:
*er veldig skuffet*
*men dessverre ikke overrasket*
-Jeg skal si det til henne.
*smiler stramt*
-Vi snakkes i morgen da.
*går før moren dukker opp*

Jonathan;
*Ser etter henne*
*Fnyser idet døren går igjen*
*Hører flasker ovenpå trille*
- Lucy ..

Lucy:
*kjenner at hodet verker som aldri før*
*myser mot lyset og kommer seg ut på gangen*
*stumper i bena sine fort hvert trappetrinn*
-Hvem var det, Jonathan?

Jonathan;
*Svarer ikke*
*Henter ett glass vann til henne*
*Møter henne i trappen før hun velter nedover*
- Gå opp igjen.

Lucy:
*tar forvirret imot*
-Hva?
-Hva er det, hvem var det?!

Jonathan;
- Det var ingen.
*Drar henne med seg opp*
- Kom.

Lucy:
-Hva skal vi?
*ser opp på ham og rynker pannen forvirret*
*før hun lager et lurt smil*
-Skal vi legge oss igjen?

Jonathan;
- Du er full, Lucy.
- At du ikke skjemst ..
*Skyver opp soveromsdøren*
*Sjokket over synet*
*Men lar ikke det vise*
- Tenk om jentene hadde sett deg nå, hva ?!

Lucy:
*skubber seg fra ham*
-Men de er ikke her!
*freser sint mot ham*
*kneler ned og begynner å plukke opp flaske etter flaske*
-Gå ut..

Jonathan;
- Og hvem sin feil er det ?
*Holder minen*
*Hever brynet til henne*

Lucy:
*svarer han ikke*
*fyller raskt en pose før hun reiser seg*
*går mot badet - mest for å være i fred*

Jonathan;
*Lar henne ikke gå*
*Griper etter armen hennes og drar henne tilbake*
- Ikke drit deg ut Lucy.
- Du burde vite bedre.

Lucy:
*river armen sin ut av hans*
-Ikke lat som at du er så mye bedre enn meg
*ser isende kaldt på ham*
-For det vet vi begge at du ikke er

Jonathan;
*Smiler kort*
- Sier hun som såvidt kan stå på bena sine ?
- Hun som drikker seg snydens og forventer at barna skal komme løpende ?

Lucy:
*ville aldri ha drukket om barna var her*
*vet ikke hva som går av henne mer*
*ser såret på ham*
-Kanskje de har det best hos Synne...

Jonathan;
- Tror du ?!!
*Hever stemmen*
- Dette rommet ser ikke ut, du ser ikke ut !
- Og ikke for å glemme stanken.
*Alvorlig*
- Jeg, skjemmest, Lucy.

Lucy:
*nær ved å knekke fullstendig*
-Unnskyld...!
*krymper seg under det harde blikket hans*
-Unnskyld, Jonathan
*hvisker*