Harry Potter Rollespill 161

Jonathan;
- Vil du se jentene igjen foreslår jeg at du rydder opp i rotet ditt.
- For du er blitt ett vrak.
*Sier det kun for å hjelpe henne*
*Krysset fingrene for at det finnes litt vett igjen hos henne*

Lucy:
*legger begge hendene over ansiktet*
*hikser lavt og nikker*
-Ja, ja, jeg vet det.
*hvisker*
-Jeg skal fikse det, jeg lover.

Jonathan;
- Du har til i morgen.
*Forlater henne der i rotet*
*Aldri trodd dette om henne*

Lucy:
*bryter sammen og siger ned inntil sengen*
*vet knapt hva som har skjedd med henne*
*skjelver på hendene*

Synne:
*banker på døren og titter inn til Emilie*
-Hei..
-Har du et øyeblikk?

Jonathan;
*Styrer på nedenunder*
*Gjør klart til at jentene skal komme hjem*
*Ber til gudene og en hver om at Lucy skjerper seg*

Emilie;
- Ja jeg ..
*Lager plass til henne i sengen*

Synne:
*setter seg ned til henne*
-Jeg pratet med Jonathan.
-De vil ha dere tilbake i morgen.
*smiler spakt*

Emilie;
*Fnyser*
- Rettere sagt, dem vil ha Eleanor tilbake
- Og kaste meg ut igjen !
*Legger armene i kryss*
- Nei, jeg går ikke tilbake.

Synne:
-De er foreldrene dine.
-Det er ingenting jeg kan si til dem
*sukker svakt*
*prøver å ta hånden hennes*
-Det kommer nok til å gå fint. De sender deg ikke tilbake.

Emilie;
- Du lovde meg.
*Biter kjeven sammen*
- Jeg skulle få bli !
- Mamma vil ikke se meg uansett !!

Synne:
-Det vil hun.
*slipper hånden hennes*
-Jeg følger deg i morgen, vi prater med dem sammen.
-Om det ikke funker, så kommer du tilbake.
-Ro deg ned, det blir å gå fint!

Emilie;
*Presser leppene sammen*
*Fast bestemt på at hun ikke skal hjem*
- Du kjenner dem ikke som jeg gjør.

Synne:
-Neivel.
*ser spørrende på henne*
-Fortell meg hvordan du kjenner dem forskjellig fra meg da.

Emilie;
*Skuler på henne*
*Men har ikke noe svar*
*Forholder seg taus*
- Du kan gå.

Synne:
-Nei, snakk til meg.
*tar hånden hennes og holder den denne gangen*
-Jeg må kunne vite hva du er redd for før jeg kan hjelpe deg.

Emilie;
- Jeg vil ikke ha hjelp !
*River armen til seg*
*Presser leppene sammen og ser henne dødsens inn i øynene*
- Slipp.Meg.

Synne:
*holder blikket hennes og slipper*
-Da er det kanskje like greit at du drar hjem..
*reiser seg og går ut av rommet*

Emilie;
*Kaster seg over puta si og gråter sine tårer*
*Vil ikke dra derifra*
*Har det ganske så bra*
*Vet at det ikke blir noe bedre å dra hjem*

Synne:
*setter seg ned til Bernard og drar armen hans rundt seg*
-Mamma og Jonathan vil ha dem hjem i morgen.
*sukker og lener hodet mot skulderen hans*

Bernard;
- Allerede ?
*Rynker pannen*
- Trodde dem skulle være her en stund ?
*Kysser henne i håret*

Synne:
*rister på hodet*
-Han ville ikke høre.
-Jeg vet ikke lenger hva vi skal gjøre, Bernard
-Emilie vil åpenbart ikke hjem men hun vil ikke si hvorfor!

Bernard;
- Da kan det ikke være så ille ?
*Ser spørrende på henne*
- Du har gjort hva du kan ..

Synne:
-Jeg vet det, men jeg følte at hun gjorde fremskritt her.
-Hun spiste, smilte og så du hvor tidlig oppe hun var i dag?

Bernard;
*Nikker*
- Det er sant
*Smiler lett*
- Og vi vet jo hvor pågangsmotet og staheten din kommer fra ..
*Smiler lurt*

Synne:
*smiler spakt og setter albuen i ham*
-Gi deg..
-Jeg skulle ønske at det var noe mer vi kunne gjøre.

Bernard;
*Nikker alvorlig*
- Klart.
- Men ..
*Smiler kort*
- Vi kan ikke overkjøre dem ..
- Du får prate med dem igjen i morgen ?