Harry Potter - New and Improved

Karsten:
- Du..
*stanser opp*
- Em..
- Du kommer til å klare dette.. og jeg er ved siden av deg hele tiden.
*klemmer bedre om henne*
*kysser pannen hennes*
- Jeg forstår du er redd..

Noira:
*ligger over kjøkkenbenken i huset*
*puster tungt ut og inn*
*hører Mortens stemme og kjenner tårene pipler frem*
*holder hånda mot korsryggen*
- Jævla kynnere.
- Jævla Forbannede kynnere..

Emmeline:
*lukker øynene når han kysser pannen hennes*
- Jeg er ikke redd!
*skjelver i stemmen*
- Men jeg er tung og sliten, og trøtt! Hele tiden
- Og jeg får ikke sove fordi alt er ubehagelig og jeg må tisse hvert tiende minutt!
- Og se..! Du får ikke klemt meg engang
*hikser*

Morten:
*ser det ikke kommer noen*
- Hallo?
*hører barneskrik så tipper en av dem er med tvillingene*
*går lenger inn og ser Noira lent over kjøkkenbenken*
*drar en hånd over kjaken og må skjule et flir*
- Hei. Det går ikke så bra eller?
*kommer nærmere*

Karsten:
*legger armene om henne*
- Og jeg elsker deg..
*kysser pannen hennes*
- Selv om du ikke gjør det akkurat nå.
- Han er snart her..
*stryker hånda over ryggen hennes*
- Snart.

Noira:
*har mer enn nok med å puste for ikke å svare*
*sender ham et drepende blikk*
*siger enda lengre sammen*
*hveser når hun drar inn pusten*
- Rier!

Emmeline:
- Ja..
*snufser*
*nyter hånden hans over ryggen hennes*
- Snart
*hvisker*
*drar håndflaten over den bulende magen*
- Unnskyld

Morten:
- Rier?
*rynker brynene*
*kommer nærmere*
*legger en hånd mot korsryggen hennes*
- Hvorfor har du ikke sagt noe?

Karsten:
- Skatt..
*flirer av henne*
- Du trenger ikke si unnskyld..
- Herregud, jeg er glad det er du som bærer og ikke jeg..
*hever øyenbrynet*
- Jeg elsker deg.
*stryker hånda over magen*
- Og den magen her.. den største av alle babymagene!

Noira:
*får igjen pusten*
- Når da!?
- Ser det ut som jeg har så forbanna med tid til å si ifra!?
*freser illsint mot ham*
*ynker seg når han tar henne på korsryggen*
- Og Alexander har stukket..!
- Helvette det kommer en ny..
*synker ned over benken*

Emmeline:
*blunker med tårer i vippene*
- Ja.. gutten til Karsten Von Holstein kan ikke være liten, kan han vel det?
*snufser igjen*
*bøyer seg frem og lener pannen mot skulderen hans*
- Du må støtte meg resten av veien tror jeg

Morten:
- Alexander er med tvillingene. Jeg kunne høre dem hyle på lang vei
*smiler fort*
*stryker henne over ryggen til rien er over*
- Kom.. Klarer du å gå?

Karsten:
- Vil du jeg skal bære deg?
*smiler kjapt*
- Jeg vet du ikke liker det men jeg kan det..
*hever øyenbrynet*
- Hvis ikke støtter jeg deg.

Noira:
- Nei… jeg føler beina skal svikte..
*puster tungt ut*
*snur på hodet og ser de to eldste står å ser på dem*
- Hei skattene mine…
- Mamma skal bare få..
*puster tungt inn*
- Lillebror ut nå snart..
- For nå drar mamma han snart ut med bare hendene altså..
*synker over benken igjen når det kommer en ny*

Emmeline:
- Nei, herregud..
*sukker*
- Jeg klarer å gå.
- Bare la meg holde deg i armen
*retter seg opp i ryggen igjen og finner armen hans*

Morten:
*blunker raskt mot sønnene*
- Ja, lillebror kommer
- Løp inn til far dere nå
*legger armen under knehasene til Noira*
*løfter henne opp*
- Sånn.. Da går vi og får lillemann ut.

Karsten:
*rekker henne armen og holder godt om henne*
*smiler varmt mot henne*
- Det er rett her borte nå..
*stryker henne over ryggen*
- Tenk den sterke kroppen din som bærer barnet vårt.

Noira:
*hikser av smerte når han løfter henne*
*lener seg sårt inntil ham*
*priser for seg selv at det et Morten som følger henne til fødestuen og ikke Alexander*

Emmeline:
- Ja..
*peser*
- Tro meg, det skal du aldri få glemme
*ler lett*
*knuger om armen hans*
*er så lettet når hun endelig kommer inn i Terinas telt*
- Blir du med inn?

Alexander:
*kommer raskt inn med to sure tvillinger på armen*
- Noira jeg..
*ser akkurat Mortens rygg forsvinne ut*
*svelger hardt*
*ser ned på fire øyne som stirrer på ham*
*smiler fort mot guttene*

Karsten:
- Ja skatt jeg blir med inn.
*smiler beroligende*
- Har sagt det nå fem ganger
*flirer*

Noira:
*hører de gamle konene begynner å styre rundt henne*
- Nei!!!
- Gå ut!
*freser rasende mot dem*
- Jeg skal kun ha Morten, hører dere?!
- Forsvinn!!
*føler hun snart letter av benken av kun sinne*
*puster tungt ut og inn i det en ny rie kommer*

Emmeline:
- Åja..
*drar hånden over pannen*
*kjenner hun er helt svett*
- Unnskyld, skatt.
*klemmer mykt om hånden hans*
*ser mykere på ham nå når de endelig er fremme*
- Jeg elsker deg.
- Jeg bare gleder meg til han er ute..

Morten:
*smiler litt av henne*
- Sikker på det?
*ser spørrende på henne*
*føler det ikke er lenge siden hun skjelte ham ut og jaget ham ut av rommet*

Angela:
*ser Noira og Morten fyker avgårde*
*tar med seg Rae bort til Alexander og Noiras telt*
- Alex..
- Skjer det?
*ser han nikker blekt med de små på armen*
- Gå etter henne
- Jeg passer på
*smiler spakt*

Karsten:
- Jeg og..
*smiler varmt*
- Plager er et tegn på at alt er bra i det minste.

Noira:
- Dette er ene og alene din feil..
*puster tungt*
*lener hodet bakover*
*banner lavt*
- Og du tok imot de andre fire så værsågod..

Emmeline:
*legger hånden mot kinnet hans*
*stryker ham over det og smiler varmt*
- Alt er bra..
*stønner av et hardt spark*
*tar hånden hans og legger den over magen*
- Han er ett hundre prosent bra og uroligkråke.
*sukker*

Morten:
- Ja.. javel.
*legger armene i kors over brystet*
*ser Alexander dukker opp i inngangen også*
- Pass deg. Hun har nettopp jaget ut farmor og alle søstrene.
- Spørs om hun vil se deg
*smiler stramt*

Alexander:
*ser såvidt på Morten*
- Trenger du noe, Noira?

Karsten:
*humrer mot tinningen hennes*
- Så nydelig
*legger hånda over magen hennes*
*gliser*
- Å kjenn på den jævelen hva?

Noira:
*stønner sårt*
*lukker øynene og lener hodet bakover*
*hikser stille*
- Det går fint nå.
- Ungene Alex
*ser kjapt på ham*
*kjenner det vrir seg av smerte i kroppen*
*skriker av smerte*

Emmeline:
*kjenner det varmes opp til en sparkefest*
- La oss gå inn.. Jeg må sette meg.
*flirer trett*
*smiler svakt til mormoren når de kommer inn*
- Hei..

Alexander:
- Angela har dem.
*biter kjeven hardt sammen når hun begynner å skrike*
*ser at Morten er raskt oppe på bena og borte hos henne*

Olgya:
*løfter blikket og smiler varmt mot dem*
- Åå se dere
*løfter hånda mot dere*
- Så nydelig du er Em..!

Noira:
- Jeg må ned av benken!!!
*skriker ut*
*kjenner noen løfter henne*
*kommer ned på alle fire på bakken*
*reiser seg skjelvent og henger over benken*

Emmeline:
- Løgnhalser.. Begge to.
*men ser varmt på henne*
*kommer seg ned på en stol med et sukk*
*stryker søsterens hår unna ansiktet hennes*
- Ingenting enda..?

Morten:
*stryker henne over korsryggen*
*hater å se henne slik, og ser at Alexander også gjør det*
- Farmor har ting som kan hjelpe..
- Om du bare vil la henne komme inn, Noira

Olgya:
- Nei ikke enda..
*smiler varmere*
- Men det blir nok ganske så snart..
*stryker hånda over magen til Terina*
- For Terinas skyld

Noira:
- Nei…!
*peser*
- Få av meg buksa..
*hvisker forpint*
- Jeg tror jeg må presse..!

Emmeline:
- Ja..
- Daniel holder på å gå på veggene
*smiler trist*
- Spesielt nå som det nærmer seg såpass

Alexander:
*ser Morten hjelper henne av med buksen*
*kommer nærmere og legger en hånd mot ryggen hennes*
*ser Morten setter seg på huk ved henne*
*svelger tungt*
*kjenner en del av ham angrer på at han kom*

Olgya:
- Det er forståelig..
*ser rolig opp på dem*
- Det er tøft for fedrene og.. det er vondt å se noen så nære lide
*smilet varmt mot Karsten*
- Men da er Daniel klar når jenta kommer..
- Terina trenger mye hjelp når hun våkner.. hun har vært nede lenge

Noira:
*ynker seg når hun kjenner Mortens hånd opp i underlivet*
- Faen i helvette..!!
*skriker av smerte*
*ynker seg når rien begynner å gi seg*
- Jeg får knapt puste..
*hulker*

Emmeline:
*ser varm topp på Karsten hun og*
*klemmer mykt om hånden hans*
*nikker til mormoren*
- Å, han er klar.
*smiler svakt*
- Han kjenner på lillegutt hver kveld mens jeg forteller hvordan Terina og jenta har det.

Alexander:
*er helt blek*
*vet ikke om han orker å se henne gå gjennom dette igjen*
- Vær så snill.. Er du sikker på at du ikke vil ha hjelp?
*svelger*
*hører Morten minner henne på en type pusteteknikk*

Karsten:
- Gutten kommer til å tro han har to fedre snart.
*smiler skjevt*
*legger hånda si på Terinas mage*
- Så får hu lille her tro det med..
*humrer*

Noira:
- Klapp igjen!
*freser mot Alexander*
*gjør som Morten sier*
*kjenner smerten gir seg noe*
- Hvor langt? Kan jeg presse Morten?

Emmeline:
*smiler varmt av ham*
- Onkel Karsten..
*stryker seg over sin egen mage*
*ser over på søsterens ansikt*
- Det kommer til å bli et sjokk for henne..

Morten:
- Ja
*nikker*
- Når du føler for å presse, så ikke hold igjen
*sitter klar for å ta imot sønnen sin*
- Men stopp når jeg sier det!

Olgya:
- Det må vi regne med..
- Tenk alle tankene du har hatt de siste månedene som hun ikke har fått sjans å ha..
*smiler sårt*
- Det ordner seg til slutt

Noira:
*puster tungt ut og inn*
*skjelver i bena*
- Greit.
*biter kjeven sammen og presser til i riene*
*blir stående en time uten å komme noen veg*
- Morten!!!!
*skriker*