Harry Potter - New and Improved

Noira:
*tar to skritt tilbake når Abraxas kommer mot Morten*
*hever hendene og kjenner de dirrer*
*stirrer skremt på dem*
*innser der og da at de får skylden for alt*
« Vi må også dra»

Morten:
*biter kjeven sammen når Abraxas dunker ham i veggen*
*ser over på Noira over skulderen hans*
*ser hvor redd hun er, og kjenner magen synker*
- Det er ikke Emmeline han kommer til å drepe
- Det er dere

Noira:
*presser lippene sammen*
« Det er min feil.. alt er min feil..»
*hever hendene og presser Abraxas bort fra Morten*
- Vi skal passe på henne.

Abraxas:
*vender blikket sitt mot Noira*
- Du drar ingen steder.

Daniel:
*drar en hånd frustrert over haken*
*kjenner at Terina enda skjelver*
- Vent nå. Ikke gjør noe forhastet
*ser alvorlig på Noira*
- Det må vel gå an å prate med Em i det minste, selv om vi ikke kan dra dit?

Noira:
*senker blikket når de protesterer*
« Det er eneste mulighet..»
*svelger hardt*
- Hun kan nå dere.. dere kan sende brev og hun kan nå dere i flammene

Abraxas:
*biter kjeven sammen*
*slipper Morten og tar to steg tilbake*
*gnisser tenner og knytter hendene hardt sammen*
- Da sender vi et jævla brev.
*ser over på Noira*
- Du blir med meg.
*har ikke tenkt til å slippe henne ut av synet*

Noira:
*ser usikkert på Morten før hun tar noen skritt etter Abraxas*
*svelger nervøst og går kjapt etter ham*
*følger taust etter ham til kontoret hans*

Emmeline:
*sitter taus og mater Lya med en flaske*
*ser stille opp på Karsten*
- Går det bra med deg..?

Karsten:
*snur blikket over på henne*
*nikker kort*
- Ja.
*lener seg bakover og legger armene bak nakken*
- Har vel bare ventet på det..
- Ble du overrasket?

Emmeline:
- Nei.. Ikke egentlig
*stryker Lya over hodet*
*ser stille på ham*
- Men det kommer ikke fra meg.. Hva enn de planla
- Du vet det?

Karsten:
- Selvfølgelig vet jeg det.
*hever øyenbrynet og legger hodet på skakke*
- Tror du jeg tror slikt om deg?

Emmeline:
- Nei. Nei..
*trekker et lettet sukk inni seg*
- Så klart ikke.
*smiler svakt til ham*

Karsten:
*lar blikket gli ned mot Lya*
*humrer lett*
*lar hendene falle ned langs kroppen før han setter seg nærmere og legger armen om Emmeline*
*kysser henne i håret*
- Går det bra med deg?

Emmeline:
*smiler litt trist tilbake*
*lener hodet mot skulderen hans*
- Jeg er bare så sliten

Karsten:
*rynker pannen forsiktig*
*klemmer bedre om henne*
- Her skal vi få roen.
- Du skal få samlet krefter.
*ser ned på henne*
- Jeg skal ta vare på deg

Emmeline:
*snur ansiktet inn mot armen hans*
*vil ikke at han skal se hvor knust hun er*
*klemmer Lya til seg*
- Ja jeg vet det.. Takk

Karsten:
- Du er min.
- En Von Holstein..
*klemmer bedre om henne*
- Familien din går etter de som de anser som svak.
- Men du er ikke svak med meg Em

Emmeline:
*nikker stille igjen*
*enda hun kjenner det begynner å boble i henne når han sier det*
"Det er du som har gjort meg svak"
- Og du er min.

Karsten:
- Vi er vår egen lille familie..
*klemmer om henne*
- Vi klarer oss selv..
- Og her er du min.. og mormoren din vil lære deg å bli en sterk Von Holstein kvinne

Emmeline:
*nikker stille*
- Ja.. Gleder meg til å se henne
*løfter ansiktet opp igjen*
- Og starte treningen igjen.
- Disse synene blir vanskeligere og vanskeligere å håndtere
- De.. tar over hele kroppen når de kommer

Karsten:
*rynker pannen svakt*
*smiler stramt*
- Ja de.. kan plage en om en ikke får kontroll over dem..
*studerer henne*
- Tankene og frykten vår kan påvirke dem.. de kan bli våkne mareritt

Emmeline:
- Ja..
*føler hun studerer ham like mye som han studerer henne*
- Det er sånn det føles.
- De blir så ekte.. Det er som om det skjer rett foran øynene mine

Karsten:
*blir mer bekymret i blikket*
- Godt du er her da.
- Få kontroll på det..
*kysser henne forsiktig*

Emmeline:
*nikker stille*
*kysser ham tilbake*
- Ja...
*stryker ham forsiktig over kinnet etterpå*
*svelger*
- Det er rart å være her igjen, syns ikke du?

Karsten:
- Mja..
- Det føles vanlig ut for meg.
- Men du syns det er rart..?
*smiler spakt*
- Jeg er vant til å være her med familien.. det var rart når din side var her sist.. om en kan kalle dem familie nå