Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*må bite seg i tungen*
- Klart det er rart.
- Vi to var på et helt annet sted sist vi var her
- Du var på et annet sted
*studerer ham*

Karsten:
- Ja..
*mister smilet*
*snur blikket ned mot Lya*
- Hun har sovnet..
*humrer svakt*

Emmeline:
*ser stille på ham*
*følger blikket hans ned mot datteren*
- Ja.. Jeg kan gå og legge henne.
*reiser seg sakte*
*kjenner tårene presser på når hun er alene på soverommet med Lya*

Karsten:
*blir sittende og følge henne med blikket*
*smiler skjevt for seg selv*
*reiser seg rolig*

Emmeline:
*legger Lya ned*
*tørker kinnene sine tre-fire ganger*
*puster tungt ut*
*går ut til Karsten igjen når hun føler hun har fått roet seg*

Karsten:
*løfter blikket når hun kommer*
*smiler skjevt*
- Kom hit..
*kan se hun har grått*
*åpner armen for henne*

Emmeline:
*gjør som han sier*
*kommer bort og inntil ham*
- Unnskyld..

Karsten:
- Dette er ikke din feil.
*holder godt om henne*
- Jeg elsker deg..
- Det var nødt til å skje.

Emmeline:
- Det er ikke Inas feil heller
- Hun vil bare beskytte meg, også vet hun ikke hvordan
*legger armene om ham*

Karsten:
- Nei jeg klandrer ikke Ina…
*stryker henne igjennom håret*
- Angela så ut som hun mente alvor..
*humrer lett*

Emmeline:
*løfter hodet og lener haken mot brystkassen hans*
*ser stille på ham*
- Det er det samme med henne
- Hun er beskyttende

Karsten:
- Men beskytte deg mot meg?
*rynker pannen svakt*
- Har du sagt noe spesielt..?

Emmeline:
*rister på hodet*
- Nei..
*ser stille på ham*
- Ikke noe annet enn hva jeg har sagt til deg
- Og hva som har skjedd

Karsten:
- De hadde ikke tenkt å gi slipp på det..
- De skulle ødelegge..
- Du forstår det du med?
*ser alvorlig på henne*
- Det er deres feil vi måtte dra

Emmeline:
*finner blikket hans*
*svelger hardt*
*nikker stille*
- De ville drepe deg.. og du hadde drept dem.

Karsten:
- Vel..
*ser alvorlig på henne*
- Det var de som angrep

Emmeline:
*ser stille opp i øynene hans*
- Jeg så det, Michal..

Karsten:
*skjønner hun mener synet*
*nikker stille*
*klemmer bedre om henne*
- Vi måtte dra

Emmeline:
- Ja..
"For du hadde drept søsteren min"
*ser det fortsatt for seg*
*svelger hardt*
- La oss glemme det. Nå er vi her.

Karsten:
- Enig.
*smiler spakt*
- Jeg elsker deg.
*bøyer seg ned og kysser henne*

Emmeline:
*løfter armene opp rundt nakken hans etterhvert*
*kysser ham mykt tilbake*
- Elsker deg også.
*smiler svakt*

Karsten:
*kysser henne mer bestemt etterhvert*
*holder henne tettere til seg før han løfter henne med inn på soverommet*

Emmeline:
*merker når hun skal på do etterpå at det er kommet et brev*
*svelger når hun åpner det*
*stryker fingrene over bokstavene*
- Pappa..

Karsten:
*ser kjapt opp på henne fra senga*
- Hva skriver han..?
*lener nakken mot armene bak*

Emmeline:
- Vet ikke..
*åpner det sakte*
*leser det stille*
- Ber meg ta kontakt
- "Vi er bekymret"
*ser kjapt over på Karsten*
- Kan jeg?