Harry Potter Rollespill 171!

Christine;
- Og det vil du garantere meg ?
*Hever brynet*
- Hva skal sikre henne bedre denne gang enn sist gang ??
- Hm ?

Glenn:
*holder staven fremdeles rett*
-Hva gjør dere i min fars hus?!
*prøver å ikke se på Nathalie, men holde blikket på Abraxas*
-Dere har ingen rett til å være her.

Adrian:
-Det er derfor Theodin er der, Christine.
-Hvis noen får tak i Isabell, er det lett å bytte henne.
-Theodin er langt sterkere enn datteren vår.
-Det er... hardt og kanskje i dine øyne grusomt.. men nødvendig.

Nathalie:
- Glenn..
*legger ned sin stav*
- La oss forklare.. du har helt rett..
*svelger hardt*
- Værsåsnill..
- La oss.. legge fra oss stavene

Christine;
- Dem er bare barn .. !
*Sukker fortvilet*
*Ser moren kommer inn i rommet*

Glenn:
*hører barnelatter fra stuen og senker staven endelig*
-Så forklar.
*ser over på Nathalie og hever brynene*

Larissa:
*ser kort på Adrian og men skyndter blikket raskt over på datteren*
-Christine... et ord?
*smiler forsiktig*

Nathalie:
- Draconizene er ute etter oss..
- Vi stakk av.
- Vi kom til en venn av faren din, en som heter Venus.
- Han sa vi kunne bli her for eierne var borte en måned..
*ser sårt på ham*
- Vi.. vi mener ikke noe vondt med det.
*svelger hardt*
- Men finner de oss... Lumen dreper meg

Christine;
*Veksler ett kort blikk med moren*
- Unnskyld ..
*Trekker seg fra Adrian*
*Møter moren*

Abraxas:
*ser godt hvem det er*
-Vi kan godt dra, Glenn.
-Det er ikke noe problem.

Glenn:
-Nei da..
*føler seg litt fortumlet*
*ble virkelig overrasket*

Larissa:
*lukker døren inn til stuen*
*legger armene i kors*
*ser på henne med en blanding av bekymrelse og alvor*
-Hva har du tenkt å gjøre?

Christine;
*Er en forvirret og fortvilet sjel*
*Legger armene om seg*
*Vet stort sett hva hun vil gjøre*
*Men er nå blitt usikker*
- Jeg vet ikke ..
*Hvisker stille*
- Han ..
*Svelger og ser opp i taket for å blunke bort tårene*
- Det er ikke trygt noen steder .. !

Nathalie:
*vil kaste armene om ham*
- Åh takk..
*kjenner hun begynner å gråte*
*var så redd for å bli sendt bort enda en gang*
*kjenner tårene renner*
*prøver å ta seg i det*
- Unnskyld.

Larissa:
*sukker og kommer bort for å legge armene om henne*
-Lille vennen.
*stryker hånden over håret hennes*
-Jeg er så lei for det..
*sukker tungt*
-Men kanskje du kan bli litt til?

Glenn:
*plukker opp kofferten sin*
-Dette ble fryktelig rart..
*flirer forsiktig*
-Beklager det med staven, men jeg var ikke sikker på hva som foregikk her inne.

Nathalie:
*svelger fort*
*nikker kort*
- Ikke vi heller..
*smiler fort*
*ser over på Xas og ungene*
- Det går bra..
*Ser de er nervøse*

Terina:
*ser opp på faren*
- Tante Ali griner...
*rynker pannen*
*ser surt på den nye*

Abraxas:
-Kom her du.
*plukker opp Terina og tar henne med inn i stuen*
*lar Glenn og Nathalie være i fred et øyeblikk*

Glenn:
*ser etter Abraxas*
*presser leppene sammen et sekund og ser så på Nathalie*
-Fortell igjen hva som har hendt.

Christine;
- Jeg er så sliten ..
*Ser gråtkvalt på henne*
- Jeg makter snart ikke mer ..
- Jeg trenger noen til å stå ved min side !

Terina:
*klemmer seg inntil faren*
*rynker pannen stille*
*sukker fort*
- Blir hun glad om vi går i slottet kanskje?
*ser opp på ham*
- Det blir jeg
*gliser*

Nathalie:
*vet ikke om hun klarer å fortelle ham noe, uten å gråte*
- Ok..
*svelger stille*
*sukker sårt*
- Det er ikke noe nytt... men kampen har blitt hardere..
- Adrian er ute etter Alexander... han har ungene til Therana, og hun fant oss..
- Så vi ble dratt med til Syria...
- Men vi klarte å rømme.. og nå så..
*trekker på skuldrene*
- Går vi fra sted til sted og.. gjemmer oss.

Larissa:
-Jeg er her for deg, elskling.
-Du blir her, du.
*stryker henne over ryggen*

Abraxas:
-Det blir du vel, din tulleunge!
*flirer og setter henne ned på gulvet*
-La oss gå inn i slottet da!

Glenn:
*vet ikke hvem Adrian er, vet ikke hvorfor hun snakker om Syria heller*
*er så lenge siden han har pratet med henne*
*nikker bare og ser ut som han forstår*

Terina:
*gliser*
- Pappa, du er så stor at du treffer taket!
*flirer*
*hører småsøsknene også flirer*
*dratt de aller minste med inn også*

Peter:
*ser opp på onkelen*
*flirer*
- Voff!
*Peker på ham*

Nathalie:
*legger armene om seg selv*
- Lumen er i Syria..
*ser sårt på ham*
- Og om de finner oss..
*tror han skjønner tegninga*

Abraxas:
-Nei, det er bare dere som er så små
*smiler lurt*
*bøyer seg ned så langt som mulig*
*ser på Peter og hever brynene før han ler*
-Skal jeg være hund?
-Men jeg er jo ingen hund!

Glenn:
*ser stille på henne og kommer nærmere*
-Du..
-Han finner dere ikke her.
-Han har aldri vært så lur.
*smiler forsiktig*

IM: god natt!

Peter:
*gliser opp mot onkelen*
*hopper lett på rumpa*
- Voff voff..!
*synes det er hysterisk morsomt*

Nathalie:
*Ser opp på ham*
*smiler forsiktig*
- Jeg håper du har rett..
*hvisker stille*
*vil ha ham enda nærmere*

Christine;
*Svelger*
- Og hva med Adrian ?
- Jeg trenger ham ..

Abraxas:
*hører at trillingene begynner å heie*
*sukker*
-Javel, javel..!
*gir dem et lite bjeff*

Glenn:
-Dette var jo ganske rart..
*klør seg i hodet*
-Jeg skulle egentlig få besøk, men..
-Dere kan bare bli her, Nathalie.
-Det går fint.

Larissa:
*rister på hodet*
-Det gjør du ikke.
*stryker henne lett over ryggen*
-Du trenger ikke ham!

Christine;
- Uten ham er jeg ingnting ..
*Elsker ham uanstendigt*
*Ville drept og blitt drept for ham*

Larissa:
-Det er tull..
*begynner å bli virkelig bekymret for hva slags tanker Adrian har plantet hos henne*
-Du kan bare bli her, Christine.
-Det går fint.. vi ordner dette.

Christine;
*Svelger gråten og tørker tårene*
*Rister på hodet*
- Nei.
- Han har rett ..
*Smiler kort, stramt*
- Vi er tryggere i Syria.
- Bak portene og vaktene.
*Nikker enig med seg selv*

Peter:
*gliser og klapper*
*hører resten av barna ler også*
*ler høyt mot ham*
- Voff voff!
*kryper mot ham*

Nathalie:
*Ser fort på ham*
- Av hvem?
*litt for kjapp til å svare*