Harry Potter Rollespill 171!

Lucy:
-Jeg sa stopp!
*kommer seg ikke fort nok ut av dusjen*
*skjelver mens hun trekker håndkledet rundt seg*

Jonathan;
*Sukker oppgitt*
- Engel .. 
*Trør ut etter henne*
*Trekker henne inntil seg*
- Unnskyld ..

Lucy:
*føler seg nedverdiget, skitten og skamfull*
*hikser på nytt og klamrer seg til håndkledet*
-Ikke kall meg det.. du voldtok meg!

Jonathan;
*Ser uforstående på henne*
- Men for himmelens skyld, Lucy ..
- Du var med på det !

Lucy:
-Jeg sa du skulle være forsiktig og at du gjorde meg vondt
-Jeg sa at du skulle stoppe!
-Du hørte ikke på meg.
*dytter seg fra ham*
*tørker kinnene hardt*

Jonathan;
*Sukker*
- Unnskyld ..
*Lar henne ikke slippe unna*
- Unnskyld skatt ..
*Kysser kinnet hennes*
- Jeg mente ikke ..
- La meg gjøre det godt igjen

Lucy:
*lar ham holde henne denne gangen*
*legger pannen til skulderen hans*
*er ikke første gang han ikke har hørt henne*

Nathalie:
*står og ser på Abraxas mens Adrian kommer nærmere*
*ser Alexander ser skremt og forvirret ut*
*kjenner magen knytter seg*
*får ikke puste, føler seg kvalm, må kaste opp*
*hikser sårt*
*kjenner tårene av tap siler *

Jonathan;
*Kysser henne gjentatte ganger*
- Elsker deg ..
*Klemmer henne tett*
- La oss legge oss .. ?

Adrian:
-Jeg vet om en som vil bli glad for å se deg
*smiler svakt av Nathalies tårer*
*kommer nærmere for å se på Alexander*
*ser at Abraxas prøver å kjempe seg ut av vaktenes grep*
*nikker anerkjennende mot gutten*
-Det er ham.

Lucy:
*lar ham kysse henne*
*nikker bare og blir med ham til soverommet*

Caspar:
*ser jenta ser livredd ut*
*snur seg ned mot sønnen*
*nikker kort*
- Han har en helvettes haug med unger som venter ute.
- Hvor skal de..?

Jonathan;
*Pakker henne godt under dyna*
*Tørker tårene hennes og kysser henne mykt*
- Engel ..

Adrian:
*sukker tungt*
-Det er sant..
-Vel, når sant skal sies så har jeg ikke plass til dem.
-Du kan føre herr Malfang ut sammen med resten av valpene hans.
-Alexander blir.
*hører hvordan Abraxas begynner å brøle*

Lucy:
*skjelver under dyna*
*kjenner vannet fra håret renner nedover ryggen*
-Takk..

Jonathan;
*Kysser skulderen hennes*
- Bedre .. ?

Lucy:
"Nei"
-Ja.
*lukker øynene idet han legger armen om henne*
-Hva med deg?

Jonathan;
- Det verker ..
*Sukker stille*

Nathalie:
" Nei...!!"
*kjenner panikken river i henne med*
*vil ikke skilles fra broren, og havne i armene på ektemannen*
- Værsåsnill..!
*Ser sårt på Adrian*
- Ikke skill dem av

Casper:
*slår til Nathalie*
- Du snakker når du blir snakket til.
*kald*
*ser opp på Abraxas*
*smiler kaldt*
- Tilbake til friheten?
*Ser kort på Adrian*

Lucy:
*legger forsiktig kinnet til skulderen hans*
-Hvor da, verker det?
*rynker pannen svakt*

Adrian:
*nikker faren mot seg*
*hører hvordan Nathalie gråter og Abraxas brøler sint*
-Ja, men fjern minnet hans om dette, oss.. og om Alexander.
-Og send ham langt bort.

Caspar:
*nikker rolig*
- En god idé.
*Ser bak på Abraxas*
- Ungene også..
*smiler stramt*
*ser kort på Nathalie*
*hater jenter som gråter*
*nikker til vaktene*
*går rolig etter*

Nathalie:
*ser broren og ungene blir ført ut*
*niholder sønnen tett inntil brystet*
*nekter å slippe ham*
*hikser skremt*

Abraxas:
*sender Nathalie et fortvilet men varmt blikk*
*mimer et unnskyld*
*håper hun vil se etter Alexander mens han er borte*
*forbanner at han glemte staven*
*at han noensinne trodde han kunne rømme fra dem*
*og at han blandet Nathalie inn i alt*

Caspar:
*følger Abraxas og ungene ut*
*tar dem med i et mindre kammer*
*hever tryllestaven*
- Jeg skal hjelpe deg med å glemme smerten
*smiler kjølig*
- Farvel
*hever staven og våder dem en etter en*

Therana:
*hører Abraxas brøl*
*og Nathalies gråt*
*står og lytter intensivt*
- Noira...
*klemmer hånda mot hjertet*
- Noira..
*hvisker sårt*

Abraxas:
*kan ikke annet enn å stå og se på mens han fjerner minnet til barna sine*
*ber og trylger ham om å stoppe*
-Ikke gjør dette, vær så snill!
*men får staven rettet mot seg og blir blank i øynene*

Adrian:
*overlater Alexander til en av pikene og ber henne føre ham til de andre*
*sender Nathalie rett avgårde til Lumén*
*går for å se til Therana etterpå*
-Jobben din er gjort.

Caspar:
*gjør jobben uten en mine*
*måtte gjort enda verre ting for Edward*
*smiler lett mot dem*
*lammer dem*
- Vi får sende dem avgårde..
*vil ikke engang vite hvor*
*nikker til mennene*
*ser de tar dem bort*

Nathalie:
*livredd for å se ektemannen igjen*
*knuer hardt om sønnen*
*klarer ikke stanse tårene*
*trer inn i stuen til ham*

Therana:
*reiser seg opp, men kjenner bena så vitt klarer å holde henne*
*ser med et stødig blikk på Adrian*
- Noira..

Adrian:
-Ja, du skal få Noira.
*nikker og låser opp for henne*
*legger armen raskt om henne*
-Oi, du er visst litt ustødig.

Therana:
*kjenner kroppen vil ta flere skritt bakover, men kommer ingen vei*
*vil slå ham ihel når han legger armen om henne*
*men har ikke krefter*
*lar ham lede henne*
*kjenner hvor sterk han er, og kjenner håpløsheten tar overhånd*
" Han kommer ikke til å gi deg Noira..."