Harry Potter Rollespill 173

Lizzi:
- Sencario - 42
- Kristy - 59
- Enya - 42
- Therana - 23
- Ather - 20
- Theodin - 5
- Thobias - 32
- Nadya - 27
- Terina - 5
- Harry - 65
- Jakob - 29
- Nathalie 16
- Helena 14

Januar:
Larissa: 40
Lilly: 26
Synne: 30
Max & Emmeline: 5
Abraxas: 24
Noah: 45
Sina: 20
Albus: 28
Lucy: 41
Adrian: 25
Frodo : 16
Dream: 10

Imsdal;
- Zekiye / 29
- Christine / 22
- Jonathan / 55
- Lumen / 20
- Sophie / 12
- Emilie / 16
- Emma / 7
- Isabell / 5
- Ruby / 24

Abraxas:
-Det er mitt valg.
-Dere har én time.
*forlater rommet deres*

Felix:
*er bare en skygge av seg selv*
*sitter i den samme stolen foran peisen som han gjør hver dag og hver natt*

Veni:
*stirrer etter ham*
*Ser over på Fiona*
- Ikke tale om...
*advarende i blikket*
- Jeg tar ikke ham med.

Fercies:
*stirrer på brevet*
*svelger hardt*
*kommer ut i stua*
*ser lenge på ham*
*rekke ham taust brevet*

Fiona:
*nikker stille og smiler svakt*
*finner konas hånd og klemmer om den*
*kysser hånden hennes lett*
-Familien vår er fin slik den er.

Felix:
*kaster et blikk på håndskriften og vender blikket stivt bort igjen*
-Kast det i peisen.

Veni:
- Vi kan finne noen andre..
*svelger stille*
*klemmer om hånda hennes*
- Og vi må dra.. fort.

Fercies:
- Hun vil vite om du er i livet..
- Hun kan visst huske deg virker det som..
*rynker pannen*
- Du vil ikke at jeg skal svare?

Fiona:
*nikker og reiser seg*
-Finner du Venus?
-Jeg vekker ham så lenge.
*ser varmt over på sønnen*

Felix:
-Si til henne..
-At hvis hun sender et brev til.. eller setter sin fot her.. så er hun en død Draconiz.
-Og hun vil ikke bli den første av hennes slag jeg tar livet fra.
*isende kald*

Veni:
*nikker alvorlig*
- Jeg skal finne ham.. og Isaac
*smiler fort*
*reiser seg og går ut*

Fercies:
*svelger stille*
*nikker alvorlig*
- Jeg skal .. formidle budskapet..
*smiler stramt*
*snur seg og går*
*håper han ser en forandring i broren*
*på en eller annen måte*

Therana:
*får svaret ganske så kjapt etterpå*
*tar seg til hjertet av de sterke ordene*
*hikser stille*
*lukker øynene sårt*
*klarer ikke få ut en eneste tåre til*
*men kjenner smerten river i henne*

Felix:
*hører brorens skritt idet han kommer inn igjen*
-Hvordan har Live det?
*vender blikket mot ham*
*holder kun gående takket være broren og niesen*

Fiona:
*smiler lettet idet dem kommer tilbake alle tre*
-Hvor skal vi dra da?
*holder sønnen på armen*
-Hjem?

Fercies:
*smiler varmt*
- Bare bra
*humrer*
*setter seg ned ved siden av ham*
- Hun har begynt å rulle rundt sier barnepiken..
- Så hun krabber nok rundt om ikke lenge skal du se
*synes broren ser 1000 år eldre ut enn han gjorde før Therana*
*prøver å være positiv for ham*

Veni:
- Hvor andre steder er det å dra..?
*ser på de andre*
*smiler forsiktig*

Felix:
*smiler svakt og lukker øynene*
-Det er fint.
-Hun begynner å bli stor.

Venus:
-Ikke svært mange.
*smiler stramt*
*holder fremdeles et godt tak om stokken*
*ser mot peisen*
-Så de stoler nok på oss til å etterlate flumpulver?
-Hyggelig.

Fercies:
- Hun gjør det
*humrer lett*
*smiler varmt*
*ser lenge på ham*
- Lukas ønsker oss til ballet.
- Jeg tror han vil få oss gift kjære bror
*humrer*

Veni:
*ser fra den ene til den andre*
- Så vi drar..?
*sukker stille*
- Sant?

Felix:
-Han ombestemmer seg nok raskt når han ser meg.
*smiler stramt*
-Mens du derimot.
-Hvor gammel er datteren hans igjen?

Fiona:
-Ja!
-Du ombestemmer deg vel ikke?
*ser spørrende på henne*

Fercies:
*hever øyenbryne og ler høyt*
- Ååja, du kan nå tro det er det som er planen hans
*flirer*
- Nei Felix, jeg skal ikke bli giftet bort med en prinsesse
*humrer*
- Du kan jo få en av de gamle damene.. vet aldri hva de har på lur
*erter ham*

Veni:
- Nei.!
*ganske så bestemt*
- Vi drar.. nå..
*ser det snart nærmer seg en time*
*redd Abraxas skal komme busende inn*
" Han får finne ut av dette selv.."
*går først inn sammen med broren*

Felix:
-Hvorfor ikke?
-Hun er sikkert gammel nok til å bli giftet bort.
-Og du har jo bevist at du er til å stole på.
*smiler raskt*
*sender ham et skarpt blikk*
-Jeg har hatt en kone for mye, og jeg lar ikke det skje igjen.

Fiona:
*ser at hun og Venus forsvinner*
*tar Isaacs hånd og klemmer hardt om den*
*smiler raskt til ham og forsvinner inn i ilden*

Fercies:
*blir mer alvorlig*
- Nei Felix..
*smiler stramt*
- Det blir ikke meg og henne..
*himler med øynene*
- Han har nok noen andre i tankene...
*smiler smått*
- Hva med en konkubine?
*ser på ham*
*forsiktig i blikket*
*men mener det alvorlig*

Felix:
*sukker tungt*
-Fercies...
*ser lenge på ham*
-Se på meg.
-De klippet til og med håret mitt i den cellen.
-Hvilken kvinne ville ønsket en snauklipt, bitter mann i en oldings kropp?
-Mine dager er talte.
-Slik er det, slik blir det.

Felix:
*sukker stille*
*rister forsiktig på hodet*
- Du undervurderer deg selv..
- Til og med Lukas begynner å milde for deg nå..
- Du har tatt straffen din.!
- Hvorfor fortsetter du å straffer deg selv?

Sencario:
*finner sønnen til slutt*
*lett hele natten, kjenner kroppen er tung og plaget*
*kan se soloppgangen i øst*
*går sakte bort mot ham*
- Abraxas..

Felix:
*setter sitt isblå blikk i hans*
-Jeg fortjener å bli straffet.
-Du vet det mer enn noen annen.
-Jeg utsatte deg og datteren din for ekstrem fare.

Abraxas:
*sitter i sanden og lar kornene renne gjennom fingrene*
*er helt tørr i øynene av den salte luften*
*hører farens stemme*
-Hva vil du?

Felix:
*lener seg frem over knærne*
- Jeg har tilgitt deg.
- Du har tatt din straff.
- La det gå.
*bedt ham gjøre det hundre ganger*
*men når ikke inn*

Sencario:
- Se til deg..
*ser på ryggen hans*
*svelger stille*
*står en stund og bare studerer ham*
*antar han har mye på hjertet*

Felix:
*rister på hodet*
-Det er på tide at du lar dette gå.
-Dette er min skjebne.
-Jeg har akseptert det.. og så bør du.

Abraxas:
*nikker stille*
-Fiona og Veni har dratt.
-Med sønnen min.
-Som jeg forresten ikke kjenner. Jeg husker ikke navnet hans engang..
-Bare Gudene vet hvor mange andre barn jeg har latt i stikken.

Fercies:
*ser sårt på ham*
- Jeg gir ikke opp kampen for deg bror
*smiler svakt*
- Ikke så lenge jeg er glad i deg.. og det vil jeg alltid være

Sencario:
*går rolig et skritt nærmere sønnen*
*smiler sårt*
- Du har vært en god far.
- Det skal jeg garantere deg.

Felix:
*smiler blekt og klemmer om brorens hånd*
-Jeg setter pris på det.
-Men det er ikke mer å gjøre.

Abraxas:
*fnyser hardt*
-Har jeg?
-Hva godt har jeg noensinne gjort for dem?
-Jeg er akkurat som min egen far..

Fercies:
*Ser fort ned på hånda hans*
*smiler svakt*
- Jeg skal la deg være.. for nå..
*klemmer om hånda hans*
*sukker stille*

Sencario:
*ser sårt på ham*
- Vel... takk for den..
*biter kjeven sammen*
- Og du har vært en god far
- Du har vært der i tykt og tynt.. aldri forlatt dem..
- Du har kastet deg rundt på gulvet for dine egne og andres barn.
*setter seg ned med ham*
- Nå hører du bare hva vi andre sier om deg.. du husker det ikke selv.
- Husk på det.. jeg aner ikke hvem du har snakket med.. men alt har en farge

Felix:
*nikker og vender blikket tilbake mot ilden*
*slipper hånden hans og hører at han forlater rommet*

Abraxas:
*snur seg og ser på ham*
-Jeg mente ikke deg. Du har vært brilliant, pappa.
*smiler raskt*
-Og et godt eksempel, som jeg ikke har klart å leve opp til..

Sencario:
*smiler sårt mot ham*
*legger armen om ham*
*klemmer lett*
- Du har veldig lave tanker om deg selv..
*ser lenge på ham*
- Du har ingen grunn.. aldeles ingen grunn til det
*smiler forsiktig*
- Det er gamle spøkelser som leker med tankene dine.