Harry Potter Rollespill 174

Isabell;
*Angrer i det sekund hun sa det*
*Får virkelig gjennomgå*
*Skriker hjerteskjærende*
*Ser tegningen bestemoren vil frem til*

Abraxas:
*ser lenge etter henne*
*biter kjeven hardt sammen*
*føler at dette ikke er første gang hun går fra ham slik*
*går han også, men i en annen retning*

Delia:
*lar henne ikke bli der lenge*
*løsner henne fra stolen og får henne om nakken*
*holder seg kald og rolig*
-Skal du si unnskyld nå, Isabell?

IM: Eg legge meg eg, e heilt gåååen x) all kaffidrikkingå te Synne så gjer d haha


Therana:
*klarer ikke å håndtere ham nå*
*ser Will i ham*

IM: eg lever fortsatt på den frappen eg           

hehe, sov godt!

Noah:
*ser opp på henne idet hun kommer*
*smiler raskt*
*ser hun er på vei forbi dem*
-Skal du legge deg?

Isabell;
*Forlater stolen en våt flekk*
*Hvisker det til henne en million ganger*
- Unnskyld ..

IM; Eg og vil ha kaffe :´(

IM: så synd da   

Delia:
*legger en hånd til bakhodet hennes*
*stryker henne over håret og bærer henne ut derifra*
-Så så, min skatt.
-Det er over nå, du trenger ikke å gråte

IM; Pass deg nå bare .. !   

Isabell;
*Gråter stille*
*Fremdeles i sjokk, og bestemt seg for å aldri gå inn dit igjen*
*Ikke en gang å fortelle foreldrene det*
*Fortsette å beklage seg*

Delia:
-Nå skal du gå og si unnskyld til læreren og medelevene dine.
*tørker kinnene hennes forsiktig og sukker tungt*
-Og etterpå skal du si unnskyld til mamma og pappa for at du stakk av.

Isabell;
*Snufser og nikker*
*Tørr ikke si henne imot*
*Lar henne tørke kinnene*
*Blir fulgt tilbake til klasserommet*
*Skulle ønske hun kunne sunket ned i ett hull i bakken*
*Svelger hardt*

Daniel:
*noe forvirret når Isabell kommer og hulker frem et unnskyld*
*prøver å snike seg av plassen sin og bort til henne, men får et strengt blikk av læreren*
*blir hvor han er*
*ser at bestemoren får søsteren med seg igjen*

Isabell;
*Går skamfull ut derifra igjen*
*Klarte ikke møte blikkene deres*
*Kjenner det verker innvendig*
*Holder bestemorens hånd mens hun går med hodet hengende skamfullt*

Delia:
-Så flink du er skatten.
*gir hånden hennes et trykk*
-Sånn. Klar for å møte mamma?

Isabell;
*Tørker tårene med håndbaken*
*Men nikker*
*Lar henne ta dåren for henne*
*Svelger hardt*
*Kjenner den virkelig prøven kommer*

Delia:
-Christine?
*ser inn til svigerdatteren*
-Jeg fant en gråtende pike, og jeg tror hun tilhører deg..?

Christine;
*Reiser seg og kommer ut på gulvet*
*Ser Isabell oppløst i tårer*
*Kneler og får henne inn i armene*
- Men vennen min .. ?
*Smiler spørrende*
*Får høre de tusen unnskyldningene*
*Smiler bare lett*
*Kysser henne i håret*

Delia:
*smiler raskt og holder seg i bakgrunnen*
-Bra at hun tok til forstanden..
*tar seg en tur inn for å se til de to små*

Christine;
*Nikker*
*Mimer takk til henne*
*Ser ned på datteren som ikke slipper henne med det første*
*Kysser pannen hennes*
- Mamma var veldig lei seg da du forsvant ..

Delia:
*ser på dem fra døråpningen og smiler spakt*
*glad for at det så ut til å fungere*
*ser nå hvorfor ektemannen hennes gjorde det med Adrian alle disse årene*

Isabell;
*Hvisker mer og mer utydelig*
*Ber om å få legge seg*

Christine;
*Rynker pannen*
*Men nikker*
- Gå på badet så kommer jeg ..
*Reiser seg opp*
*Slipper henne fra seg*

Delia:
*kommer inn til Christine idet Isabell løper ut på badet*
*drar hendene over siden på kjolelivet og smiler raskt*
-Alt i orden med henne?

Christine;
*Smiler spakt etter datteren*
- Ærlig talt ?
*Rister på hodet*
- Hun beklagde seg, det er mer hva jeg kan drømme om .. !
*Ler lett*
- Men jeg klager overhode ikke !
*Smiler varmt*
- Ikke bryr jeg meg heller.
- Adrian blir ikke å tro meg når jeg forteller ham dette .. !

Delia:
*smiler varmt og nikker*
-Ja, jeg er overrasket også
*lar blikket gli over værelset*
-Hun er en god jente innerst inne.

Christine;
*Følger blikket hennes*
- Det er hun virkelig ..
*Minnes tilbake til sin egen barndom*
*Hadde sine pek, men ikke fullt så mye som sin datter*
*Vet lite om sin ektefelles barndom, og hvor genene egentlig stammer fra*
- Hun trenger nok bare litt tid.
*Smiler kort, stramt*
- Hun har hatt en litt uvanlig barndom.
- Og jeg har nok ikke vært så flink med å følge henne opp ..
*Ser tilbake på Delia*

Delia:
-Bare ta det rolig, Christine.
*tar seg den friheten med å sette seg ned*
-Adrian var helt lik som barn.
-Og han endte opp ganske bra, gjorde han ikke?

Christine;
- Virkelig .. ?
*Rynker pannen lett*
*Smiler lett*
- Han prater sjeldent om sin barndom ..
*Setter seg hun med*