Harry Potter - New and Improved

Abraxas:
*smiler varmt når hun kysser ham*
*stryker håret bort fra ansiktet og legger hånden til kinnet hennes*
*kysser henne lengtende tilbake*

Philip:
*trekker hånden sin tilbake*
*tar seg selv i å himle med øynene*
-Glem det.
*legger seg tilbake i sengen*

Therana:
*snur seg forsiktig i grepet hans*
*kysser ham ømt tilbake*
*kjenner hvor godt det er å være i armene hans*

Irna:
- Nei hva mener du at jeg skulle ha gjort annerledes?!
*snur seg og ser rasende mot ham*

Abraxas:
*nyter å endelig ha henne tilbake i armene sine*

Philip:
*møter anstrengt blikket hennes*
-Du satt deg selv i stor fare
-Du satt barna våre i fare, Irna!
-Jeg skjønner at du gjorde det for noe større enn oss men..
*rynker pannen hardt*
-Nei det skjønner jeg faktisk ikke
-Familien din burde være viktigst

Irna:
*freser mot ham*
- Hadde jeg ikke gjort det hadde familien vår vært i Syria nå!!
*vet det er sannhet i det han sier og kan ikke klandre ham for å føle det*
- Hvordan tror du Rafael hadde taklet et vennlig nei?
*freser rasende*
- Vår familie er Draconiz slik som de andre her! De ville ikke bli trukket inn i dette sirkuset!
- Det var ingen andre valg!

Philip:
-Heller Syria enn dette hølet!
*kan være like hard tilbake*
-Tror du dette er frihet? Tror du vi er fri nå?
-Vi kommer til å måtte rømme hele livet vårt, Irna!

Irna:
- Så du vil heller være underlagt fyrsten og brødrene mine!?
*slår ut med armene*
- Hva gjorde vi i Paris i utgangspunktet!? Rømte vi ikke fra Syria?!
*freser rasende*
- Den eneste grunnen til at jeg giftet meg med deg var for å komme meg bort.

Philip:
*ser lenge på henne og hever brynene lett*
-Tro ikke at jeg ikke vet det
-Vet du.
*sukker*
-Det er altfor sent til å ha denne diskusjonen
-Jeg orker det ikke.
-Kan du vær så snill å legge deg?

Irna:
*ler flatt av ham*
- Bare grav det under en stol du Phil
*freser*
- Du eier ikke ryggrad.
*reiser seg og kaster kappen om seg*
*går ut på den vesle verandaen utenfor rommet*
*lukker døra hardt bak seg*

Philip:
*ser irritert etter henne*
*legger seg ned under dyna igjen*

Rafael:
*kjenner en uutholdelig smerte i kroppen*
*slår forskrekket opp øynene*
*Ser en ukjent pleier over seg*
*griper etter armen hennes*
*Ser hun skvetter til og roper etter noen*
*klemmer hardt om armen hennes*
- Hvor...er jeg?

Lyra:
*stirrer forskrekket ned på ham*
*ble fortalt at han neppe kom til å våkne igjen*
-Du... du er på sykestuen i palasset, herre
*legger hånden sin til hans og prøver å få den av armen hennes*
*roper etter assistanse*
-Du er hardt skadet, så prøv å ligg i ro.

Rafael:
*slipper ikke taket i jenta*
*myser mot henne*
*må blunke flere ganger for ikke å miste henne av fokus*
- Delia..
*hvisker før han svimer av igjen*

Lyra:
*går straks for å fortelle fyrsten om hva som har skjedd*
*hørte hvem Rafael sa navnet til*
*har fått streng beskjed om å holde henne utenfor*

Adrian:
*har fortsatt røde merker etter at moren la hendene rundt nakken*
*ser ned på Rafael der han ligger i sykesengen*
*biter kjeven hardt sammen*
*setter seg rolig ned og venter*

Rafael:
*kjenner smerten nok en gang river i kroppen*
*våkner med et smertebrøl*
*kjenner kroppen vrir seg og at smerten øker*
*prøver å bli liggende rolig*
*åpner sakte opp øynene*
*ser en skygge ved siden av seg*
- Delia?

Adrian:
*ser hvor store smerter han er i*
*kjenner det er vondt å se ham slik*
-Det er nok bare meg.
*smiler spakt ned mot ham*
-Hvordan går det med deg?

Rafael:
*klarer ikke fokusere blikket på skikkelsen*
*stønner av smerte*
*men tar ikke feil av stemmen*
*graver hendene inn i madrassen*
- Vann..
*kjenner lippen hans sprikker*

Adrian:
*løfte vannmuggen opp og heller opp i et glass*
*legger det til leppene hans og lar ham drikke*
-Det er godt å se deg i bevissthet igjen
*setter glasset fra seg igjen når han gir tegn til å være ferdig*

Rafael:
*prøver å få kontroll på kroppen*
*men i slik smerte at det ikke går*
*prøver å fokusere blikket på Adrian*
*smiler syrlig mot ham*
- Hvor lenge skal jeg ligge her uten smertestillende..?
*ser igjennom det påtatte vennlige ytre*

Lyra:
*ser Adrian vinker på henne*
*er raskt borte med et lite glass*
-Her, herre..
*kan se at hendene hans skjelver*
*blir nødt til å gi ham det selv*
*svelger nervøst under Adrians blikk*
-Jeg kan dessverre ikke gi deg mer enn dette, men jeg håper det hjelper.
*holder blikket lavt*

Rafael:
*hører stemmen til jenta igjen*
*kjenner han får et kaldt glass mot lippene*
*svelger sultent innholdet*
*kjenner det hjelper umiddelbart*
*presser øyenlokkene sammen*
*prøver å fokusere men merker blikket fortsatt er uskarpt*
*lar Adrian stå for pratingen*

Adrian:
*venter til jenta har gått bort*
*blir stående*
-Jeg håper du innser hva du har gjort, Rafael.
-Du burde være takknemlig for at du i det hele tatt er i livet etter hva du utsatte familien for.
*presser bort medlidenheten han har for sin rådgiver*

Rafael:
- Fikk du henne..?
*vet hva som venter ham*
*stirrer mot stemmen hans*

Adrian:
-Nei.
*hever blikket og ser bort fra ham*
-Hun er borte, det samme er barna
*ser kort på Rafael igjen*
-Inkludert din sønn.
*smiler kort*
-De er sannsynligvis hos engelskmennene nå, og gudene vet hva de har gjort med kreftene deres
*blir iskald*
-Og alt er din feil.

Rafael:
*skjønner realiteten*
*vil be om å få se Delia men innser han ikke har noen makt i situasjonen*
*ser følelsesløst mot Adrian*
- Det er en alvorlig situasjon.. jeg håper spionene innen M.A.C.U.S.A har noe håndfast.
*skal ikke trygle*

Adrian:
*drar frem en stol og setter seg tungt ned*
-Ikke enda.
-Jeg ber om nyheter hver dag, men...ingenting.
*presser leppene sammen*
-Jeg priser meg bare takknemlig for at hun ikke fikk tatt Isabell og Daniel.
*vender blikket mot ham*
-Hvordan er smertene?