Harry Potter - New and Improved

Adrian:
*vender blikket mot Sina*
*rynker pannen lett*
*syns hun virkelig ser dårlig ut*
-Jeg kan ta Sophia hvis du vil følge henne tilbake.
-Eller..
*knipser på en av tjenerne*
-De kan følge henne.

Sina:
-Therana, det går fint.
*legger hendene til stollenet og reiser seg sakte opp*
-Bare gå dere..
*smiler fort*
-Jeg vil bare legge meg nedpå litt uansett.

Ravel:
*kommer sakte nærmere*
- Tillat meg å følge henne..
*smiler stramt mot tjenerne som nærmer seg*
- Jeg skal få henne trygt frem.
*ser stivt mot Adrian*
- Dette er tross alt min skyld..
*ser forsiktig mot Sina*
- Smerten.. er min skyld.

Adrian:
*kan se at Sina blir blekere*
*og at Therana ser fryktelig nervøs ut*
*rynker pannen lett*
-Vel... det er opp til henne.

Sina:
*knuger om hendene sine*
*ser lenge på Ravel og blikket hans*
*nikker stille*
-Takk...
*ser fort på Therana*
-Det går bra.. bare gå.
*smiler spakt*

Ravel:
*rekker Sina hånda*
- Støtt deg på meg..
*myk i stemmen*
- Sånn ja..
*får et godt grep rundt henne*
- Ta det i ditt tempo..
*Ser kort etter Adrian og Therana*
*går et prøvende skritt frem med Sina*
*kjenner lukten, vekten og varmen fra henne*
*ønsker å holde henne nær resten av evigheten*

Therana:
*kaster et nervøst blikk bak etter dem*
*men forblir stille*
*går rolig ut sammen med Adrian*
*hører datteren pudrer mot halsen hennes*
*smiler forsiktig mot Isabell*
*kan og se den skremmende likheten mellom Isabell og Christine, og Sina*

Sina:
*ser takknemlig opp på ham*
-Beklager, dette kommer til å gå tregt.
*smiler svakt og prøvende*
*lener nesten all vekten sin mot ham*
*kjenner hvor god og trygg armen hans er nå, på tross av alt som har hendt*
*puster tungt ut og biter seg i leppa*

Adrian:
*smiler varmt mot Isabell*
*lar henne plapre i vei ut mot hagen*
*holder blikket på de lysebrune krøllene hennes*
-Hun har snakket litt om dere.
-Hun husker dere såvidt fra... før.
*smiler stramt*

Ravel:
- La oss vente til de fleste har gått ut..
*holder henne tett mot seg*
*stryker hånda ned mot korsryggen hennes*
*mumler lydløst*
*kan kjenne musklene først spenne seg før de mykner opp*

Therana:
- Åå.. Da har hun god husk..
*smiler fort, varmt mot Isabell*
*hører hun forteller om en verden her hun selv ikke kjenner seg igjen i*
- Hun ligner moren... hun må savne henne
*smiler sårt, lar være å se mot Adrian*
*kommer lengre ut i hagen*

Sina:
*sukker lettet ut idet hun kjenner de verste smertene gir seg*
*har lyst å gråte bare av lettelse*
*ser opp på ham med et takknemlig blikk*
*svelger tungt like etterpå*
-Du ser så trist ut...
*hvisker og løfter hånden mot kinnet hans*

Adrian:
*nikker stille og sukker*
-Svært mye.
*smiler trist han også*
-Hun vil stadig høre nye historier om moren sin... men det er grenser for hvor mange ganger jeg kan fortelle dem.
*smiler svakt*
*fører Therana mot et lite lysthus hvor de kan sitte seg*

Ravel:
*lener kinnet sitt mot hånda hennes*
*smiler forsiktig og lukker øynene for å skjule tårene*
*får seg ikke til å svare med det første*
*fortsetter å stryke henne over korsryggen*

Therana:
*ser forskende mot Adrian*
- Du burde spørre Sina..
*smiler forsiktig*
- Hun kan mange.. jeg har noen men..
*senker blikket og setter seg rolig ned i lysthuset*
*smiler fort mot Isabell*
- Vil du holde henne?
*løfter Sophia forsiktig opp*

Sina:
*puster skjelvent ut og kjenner hvordan varmen sprer seg i kroppen hennes*
-Jeg er lei meg for at jeg ikke er den du vil jeg skal være.
*hvisker mot ham*
-Du fortjener noen som elsker deg.
-Men vit at du aldri hadde trengt å gi meg den eliksiren, Ravel.
-Jeg bryr meg om deg.
-Og jeg hadde bært barnet for deg.
-Men nå...
*trekker hånden sin bort*

Adrian:
*ser Isabell spretter opp ei stol*
*smiler svakt*
*kommer mot Therana og overtar datteren fra armene hennes*
*legger henne rolig ned i Isabell sine armer*
-Så, forsiktig..
-Jada, jeg vet du har holdt babyer før.
*humrer lavt*

Ravel:
*kjenner han irriterende nok gråter*
*ser bort og unngår Sinas blikk*
*biter kjeven hardt sammen*
*nikker bare kort*
*blir stående til hun ber ham om å gå videre*
*kjenner ordene river i ham*
- Værsåsnill... Sina..
*ser de nå nærmest er alene*
*ser bedende ned i øynene hennes*
*stryker hånda rolig over kjeven hennes*
- Værsåsnill... jeg vet jeg har brutt tilliten din, gjort noe utilgivelig.
- Men jeg elsker deg... Ingen... og iallefall ikke Adrian vil gjøre deg så godt som jeg.

Therana:
*lar blikket hvile på Isabells ansikt*
*kan se så mye av både Sencario og Larissa i henne*
*knuer hendene sammen*
*senker blikket mot gulvet*
*kjenner en bølge av savn slår imot henne*

Sina:
*kan se tåren som renner nedover kinnet hans*
*biter kjeven sammen*
*forbanner seg selv for å synes synd i ham*
*legger hodet på skakke*
*løfter hånden og tar hans*
*trekker den rolig bort fra ansiktet sitt*
*ser forvirret på ham*
-De sa at du allerede hadde gått med på å finne en annen.
-Du kom inn i salen i dag med en annen kvinne...
*sukker lavt*
-Dessuten... jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.. det er ikke opp til meg.
*vender blikket bort*

Adrian:
*kan se hvor stolt hun er*
*smiler varmt*
*setter seg ned mellom dem*

Ravel:
- Sina, for himmelens skyld..
*griper om hånda hennes og klemmer om den*
- Vet du hva de sier bak ryggen min? Rådet... hoffet?
*klemmer hardere om hånda hennes*
- Jeg elsker deg.
- Hva må jeg gjøre for å overbevise deg?
*Ser forskende på henne*

Therana:
*innser at hun har vært i lysthuset før, da også med Adrian*
*men også med andre*
*kjenner minnene om Lewis, Nicholas, Salhar kryper inn på henne*
*løfter blikket og lar det hvile på Adrian*
*og følger hans blikk mot barna*
*smiler spakt, varmt*
*legger forsiktig hånda si over hans*

Sina:
*tviler ikke på at han elsker henne*
-La meg skrive hjem til barna mine...
*ser bedende på ham*
*lar ham holde om henne, gjøre hva han vil*
-La meg skrive til dem, og dem skrive til meg
-Det er alt jeg ber om.

Adrian:
*snur hodet mot henne når hun legger hånden om hans*
*smiler fort og ser tilbake mot Isabell*
*passer på at hun holder hodet riktig før han vender blikket til Therana*
-Hvordan føler du deg?

Ravel:
*ler lett ned mot henne*
- Selvfølgelig Sina..!
- Jeg har aldri hindret deg i det..
*stryker henne over kinnet*

Therana:
- Urolig..
*stille så ikke Isabell overhører dem*
- For hva som skjer..
*ser forsiktig opp på ham*
- Men jeg vil ikke ødelegge dette øyeblikket for deg, la oss ta det senere..
*smiler varmt mot Isabell og Sophia*

Sina:
*føler seg så liten når han ler*
*og enda mindre når han stryker henne på kinnet*
-Men heller aldri latt meg gjøre det.
-Jeg savner dem så...
*ser sårt på ham*
-Og jeg tror at du nå forstår den følelsen..
*stryker hånden lett over den nå tomme magen*

Adrian:
-Klart.
*smiler svakt*
-Hun har fire småsøsknen, men blir aldri lei av babyer 
*humrer lavt*
*men ser at hun snart får maur i bena*
*reiser seg for å løfte opp barnet fra fanget hennes*
-Jada, bare løp inn, men husk at du har time med mesteren senere i dag
*ser strengt på henne før hun går*
-Hun og Daniel har en uvane med å snike seg unna
*smiler oppgitt og legger Sophia mot skulderen*

Ravel:
- Jeg kan tenke meg til den...
*blir sammenbitt*
- Vi må få deg hjem Sina..
- Så skal du få kontakte barna dine.. selvfølgelig.
*holder tett om henne*
- Vil du jeg skal bære deg?

Therana:
- Hvem kan skylde på henne for det?
*flirer og ser mot datteren*
- Ikke for å skryte, men våre gener sammen..
*stryker datteren over kinnet*
- Blir helt vindunerlige.
*løfter blikket mot Adrian*
- Som om du ikke stakk fra timen?
*humrer svakt*

Sina:
-Hjem...?
*kjenner en brå kald følelse i magen*
-Men de sa jeg må være her til jeg har healet fullstendig 
*prøver å trekke seg fra ham*
*orker ikke tanken på å forlate Therana*

Adrian:
-Jeg hatet dem
*setter seg rolig ned ved henne*
*smiler svakt*
*stryker hånden over datterens rygg*
-Men nå vet jeg hvor viktige de er
*hører hun grynter svakt og humrer*
-Hun er altså så søt...

Ravel:
- Da får du sende brev når du kommer hjem..
*griper bedre tak i henne*
*smiler stramt*
- La meg følge deg nå.. Du ser herjet ut

Therana:
- Ja..
*flytter blikket ned*
*ser sårt på datteren*
*smiler varmt ned mot henne*
*ser forsiktig opp på Adrian*
- Du så sliten ut til frokost..
*stryker datteren over kinnet*
*lar hånda gli ned mot Adrians arm*
*stryrker ham over overarmen*

Sina:
"Hjem..."
*biter seg i leppen*
*kjenner at skrittene fortsatt er tunge selv om de største smertene er borte*
*lener seg godt til armen hans*
*stopper utenfor værelset hun har fått tildelt*
-Takk..
*slipper armen hans rolig*

Adrian:
*blir plutselig veldig klar over hvor armen hennes er*
-Morgenmøter er det verste jeg vet 
*rister oppgitt på hodet*
*vender seg mer mot henne og datteren*
*ser ned på Therana*
-Det er mye å gjøre.
*smiler spakt*
-Men det er ikke synd på meg. 
-Vi er da hjemme igjen... det er mer enn jeg trodde for et par måneder siden

Ravel:
*smiler stramt mot henne*
- Ingen problem.
*blir stående*
*drar hendene over hoftene*
- Forsøker vi igjen?
*finner blikket hennes*
*ser mot magen hennes*

Therana:
*smiler forsiktig*
*ser rolig ned mot datteren*
- Ja..
*rynker pannen svakt*
- Hva hadde skjedd... med alle om vi forble der?
*fortsetter å stryke ham over armen*

Sina:
*kjenner det knyter seg i henne*
*fomler med hendene sine*
-Er det ditt ønske?
*er spak i stemmen*
*ser opp og møter blikket hans*

Adrian:
-I Amerika?
*ser spørrende på henne*
-Det er et godt spørsmål.
*kjenner hun ikke slipper taket om ham*
*er forundret over alt hun er villig til å gjøre for å holde seg trygg*
*tror ikke hun innser at barnet hun holder i armene sine er beviset på at hun ikke skal røres*
-Jeg hadde nok mistet hodet.
-Det samme hadde Rafael og Ravel, uten tvil...
*smiler stramt*
-Barna... gudene vet.

Ravel:
- Jeg ønsker fremdeles at du skal være min kone..
*ser forskende på henne*
- Da er du beskyttet. Og min
*smiler svakt, lurt*
- Og jeg vil slippe denne sorgen..
*kommer nærmere*
*legger hånda mot magen hennes*

Therana:
- Jeg tror ikke de hadde rørt barna..
*smiler stramt*
- De snakket om en landsby..
*trekker på den ene skulderen*
- Jeg trodde ikke på dem...
*stryker hånda over Sophias hode*
- Unnskyld Adrian..
*ser kort men sårt opp på ham*
- For det i cellen..
*senker blikket igjen*
- Når verden er i kaos blir en egoistisk og spørr... for å få visshet i noe trygt i det utrygge..
*rynker pannen svakt*
- Oj..
*hører datteren gulper*
*finner fort gulpekluten*
*legger den under hodet hennes*

Sina:
*trekker seg nesten instinktivt tilbake når han strekker hånden ut mot magen hennes*
*men kjenner han legger den mot kjolestoffet*
*kjenner vekten av hånden hans gjennom mot huden sin*
*svelger hardt og blunker raskt*
-Ditt ønske er min lov, Ravel.
*vil virkelig ikke ende opp hos Adrian*
*og vet hun kan ende opp med langt verre enn dem to til sammen også*

Adrian:
*rynker pannen lett*
-Du trenger ikke å unnskylde.
*trekker seg litt tilbake når hun finner frem gulpekluten*
-Og vi trenger heller ikke snakke om den perioden..
*kort*
-Det var...hardt for alle
*smiler stramt*
-Men det er over.
*blir mildere igjen når blikket finner datteren*

Ravel:
*ser sårt på henne*
- Hvorfor sier du det?
*holder ennå om magen hennes*
- Hvorfor er du så utakknemlig..?
*hardere i stemmen*

Therana:
*smiler stramt og blir stille*
- Det gikk visst fint..
*tar kluten bort*
*smiler varmt mot datteren*
*trekker hånda til seg*

Sina:
-Utakknemlig...?
*rynker pannen og blir hardere i blikket*
*kjenner hjertet hamrer i brystet når hun ser blikket hans*
-Du kunne ha drept meg, Ravel
*tar et skritt tilbake og kjenner hånden hans falle bort*
-Vet du hvor nære du var?

Adrian:
*føler at øyeblikket definitivt er over*
*reiser seg sakte*
*smiler fort*
-La meg følge deg inn igjen.
*holder armen ut for henne*