Harry Potter - New and Improved

Sina:
*rister litt på hodet*
-Jeg ville heller sett dem døde..
*klarer ikke sitte i ro med sønnen*
*går frem og tilbake*

Ivory:
*vært taus lenge ved siden av Abraxas*
*presser lippene sammen*
- Xas..
*legger hånda mot armen hans*
- Kan vi.. snakke litt?

Abraxas:
-Hm..?
*snur hodet mot henne*
*nikker*
-Kjøkkenet..?
*ser de knapt enser at de går*

Ivory:
*lukker døren bak seg*
*går inntil Xas og klemmer seg inntil ham*
*kjenner klumpen i magen blir noe mindre*
- Dette er skummelt..
*hvisker*

Abraxas:
*kjenner den dårlige samvittigheten tynger ham mer enn aldri før når hun sier det*
*klemmer henne hardt tilbake*
*vil ikke underbygge redselen hennes*
-Det kommer til å gå fint.
*stryker henne over håret*
-Vi er sammen.. alle sammen.. de finner oss ikke.

Ivory:
*føler seg umåtelig trygg i armene hans*
*drukner i ham*
- Jeg håper det..
*piper*
- Uff.. jeg... jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette Xas..
*senker blikket*
- Det gjør alt mye vanskeligere..

Abraxas:
-Si hva da, skatt?
*løsner grepet litt om henne*
*leter etter blikket hennes*
-Du.. ikke gjør meg nervøs nå.
*flirer litt*

Ivory:
- Det er jo ikke mulig egentlig..
*løfter blikket mot ham*
*holder om hendene hans*
*skjelver i stemmen*
- Jeg må ha passet Live for mye eller noe..

Abraxas:
*begynner å forstå hva hun sier*
*hører stemmen hennes skjelver, og lurer på om hun er oppriktig redd for hva han vil si*
*klarer ikke å si noe mens smilet vokser*
-Ivory..
*legger en hånd til magen hennes*
*rynker brynene og ser spørrende på henne*

Ivory:
*kjenner den varme, store hånden han legger beskyttende over magen*
*løfter blikket når han sier navnet hennes*
*presser lippene sammen*
- Det er jo ikke mulig..
*smiler nervøst*
- Du har jo så mange..

Abraxas:
*humrer*
-Så blir det en til.
*legger den andre hånden til kinnet hennes*
*stryker den bak i håret hennes*
-Vi finner ut av det..!
*trekker henne til seg og kysser pannen hennes mykt*
-Jeg elsker deg.. vi klarer dette.
*kysser leppene hennes mykt*

Ivory:
*har virkelig gruet seg til å fortelle det til ham*
*sukker lettet ut*
*smiler tårefylt mot ham*
*legger armene om nakken hans og møter lippene hans*

Abraxas:
*klemmer henne godt etterpå*
*tillater seg selv å falle i bekymring når hun ikke ser ansiktet hans*
*stryker henne rolig over ryggen*
-Hvor lenge har du visst det?
*smiler til henne igjen når han trekker seg bort for å se på henne*

Ivory:
*presser lippene sammen*
*senker blikket og rødmer*
- Tre måneder..
- Jeg var ikke sikker.. jeg skulle ikke holde det skjult fra deg

Abraxas:
-Tre måneder..
*må legge hånden til magen hennes igjen*
*kjenner seg opprømt når han gjør det*
*smiler varmt*
-Tenk det...

Ivory:
- Er du glad?
*legger hånda si over hans*
*kan ennå ikke helt tro det selv*
*presser lippene sammen*
- På ekte?

Abraxas:
-På ekte
*smiler varmt*
*kysser pannen hennes igjen*
-Er du?

Ivory:
*begynner å gråte og smile*
- Ja!!
*legger armene om ham igjen*
*fått sitt høyeste ønske oppfylt*

Abraxas:
-Ja? Ja!
*ler når hun smiler*
*legger begge hendene om henne og løfter henne opp*
*svinger henne rundt og kysser henne når hun lander igjen*
-Jeg elsker deg.

Ivory:
- Jeg elsker deg også
*finner lippene hans igjen*
*klemmer seg inntil ham igjen*

Therana:
*våkner av stemmer like ved*
*myser opp på barna og Alexander*
- Hva skjer..?
*peser*

Theodin:
*smiler fort ned mot moren*
- Dere blir flyttet..
*ser Adrian ligger helt utslått i senga*
*ser skarpt over på Rafael*
- Alexander har ordnet det.

Abraxas:
-La oss holde det hemmelig en liten stund til, kanskje?
-Til ting har roet seg her.
-Jeg vil ha dere for meg selv litt.
*smiler varmt*

Alexander:
*ser takknemlig på Theodin*
*vet det er for det meste hans fortjeneste*
*rekker faren en hånd for å hjelpe ham opp i sittende stilling*
-Klarer du å reise deg, far?

Ivory:
- Jeg skal ikke si et ord
*smiler lurt opp mot ham*
*klemmer seg inntil ham*
*vil ikke slippe ham*

Rafael:
*tar hånda til sønnen*
*stivner til når han kjenner prikkingen i grepet hans*
*ser uforstående på ham*
*kommer seg sakte opp*
*snur blikket etter Adrian og ser han ligger halveis kastet opp i en seng med Therana*
*skjønner noe er galt*

Alexander:
*ser rolig på ham*
-Det går bra.
-Vi skal snart hjem..
*smiler forsiktig til ham*
-Hvordan føler du deg?

Rafael:
*slipper hånda hans*
*kjenner den velkjente prikkingen forsvinner*
*nikker kort*
- Sliten.
*lener seg så ingen andre får være borti ham*

Alexander:
*ser forskende på ham*
-Ja.. Det skjønner jeg godt.
*trekker hånden til seg*
-Det er ikke så rart.
*kremter lett*
-Det blir nok bedre snart.. denne sengen er ikke like behagelig som den hjemme