Harry Potter - New and Improved

Abraxas:
*holder blikket på Therana*
*kan se at hun blir litt mer anstrengt*
*legger en hånd mot korsryggen hennes*
- Ligner på Alex, hva?
*mumler*

Therana:
- Ja veldig..
*smiler varmt mot det lille barnet*
*lukker øynene og sjekker ham med sine krefter*

Noira:
*visste moren kom til å gjøre det*
*holder også blikket nervøst på henne*

Therana:
*åpner øynene etter en stund*
*holder blikket på gutten*
- Han er frisk og fin

Abraxas:
- Selvfølgelig er han det
*smiler fort mot Noira*
- Takk for at vi.. fikk komme

Noira:
- Selvfølgelig får dere det.
*ser sårt på dem*
- Det er ikke jeg som har holdt dere på avstand.
*ser uforstående på moren*

Therana:
*ser oppgitt på datteren*
*orker ikke begynne å krangle nå*
- Kanskje vi skal gå hva?
- Du ser sliten ut Noira..

Abraxas:
- Jeg vet det, men..
*hører Therana skyter inn*
*biter kjeven sammen*
- La nå Noira bestemme hva hun orker og ikke.

Noira:
*ser takknemlig i retning av Abraxas*
- Jeg klarer meg.
*ser mot moren*
- Jeg har forstått at du og pappa krangler om dette.... Men jeg hadde virkelig håpet å ha deg med meg..
*kjenner stemmen sprekker*
- Jeg trengte deg under fødselen.

Therana:
*knyter hendene hardt sammen*
- Jeg fikk ikke vite at du fødte før det hele var over
*dirrer i stemmen*
- Så akkurat det... Får du takke din far for.
*så sint at det gnistrer i håndflatene*

Abraxas:
- Okei...
*løfter Nathan ut av Theranas armer*
- Rolig nå, hva?
*finner blikket hennes*

Therana:
*lukker øynene*
*reiser seg brått og går kjapt mot badet for ikke å eksplodere på Abraxas*

Noira:
*ser uforstående etter henne*
*overtar Nathan*
*holder ham beskyttende mot brystet*
*blir stille og grublende*

Abraxas:
- Sorry.. igjen.
*ser beklagende på Noira*
- Jeg..
*kremter*
- Hun..
*trekker på skuldrene*

Noira:
- At du holder ut..
*mumler*
*sukker tungt*
*ser kort mot Morten*

Abraxas:
- Vel, jeg elsker henne så..
- Man gjør mye rart for dem man elsker.
*smiler fort*

Noira:
" Du skulle bare visst du..."
*vil ikke være den som forteller ham det*
*smiler stramt*
- Har dere hørt noe... Livstegn fra Draconiz?

Abraxas:
- Nei.
*smiler stramt*
- Beklager..
- Ingen av oss har..
- Det.. ja, det er jo ikke overraskende men likevel

Noira:
*nikker kort*
- Nei det er vel lukket.. For nå.
*ser ned på sønnen*
- Morten har ledet studiet for medisinen mot Draconiz kreftene.
*ser ydmykt på Morten*
- Og jeg har fullstendig tro på at vi kan knuse dem sønder og sammen når resultatene er ferdige

Abraxas:
*smiler litt stivere*
*skotter opp mot Morten*
*nikker fort*
- Akkurat..

Noira:
*kan se Abraxas er skeptisk*
- Og når mamma blir overbevist med... Så kan vi endelig få fred..
*ser ned på Nathan*
*smiler varmt mot sønnen*

Abraxas:
- Jeg håper det.
*nikker stille igjen*
- Jeg håper virkelig det

Noira:
*kjenner troen skorter litt når Abraxas ikke virker overbevist*
*presser lippene sammen*
- Vi har ikke tatt skade av behandlingen.
- Vi hadde begge vært døde

Abraxas:
*nikker*
- Takk og pris.
- Du har ikke.. hørt noe har du?
- Fra dem.

Noira:
- Nei.
*rister på hodet*
- Det var en fotograf som nesten fersket oss..
*presser lippene sammen*
- Men nei..
*ser ned på Nathan*
- Men vi kan ikke skjule oss for alltid..?

Abraxas:
- Jeg håper ikke det.
- Men ingen kan gi noe svar på det enda, Noira.
*følger blikket hennes ned mot sønnen*

Noira:
*nikker kort*
- Nei..
*presser lippene sammen*

Abraxas:
- Vi prøver å holde oss lavt vi også.
- Så jeg skjønner at det er vanskelig..

Noira:
- Jeg holder på å bli koko..
- Iallefall nå når formen min er så god.
*sukker tungt*
- Men hvis ting ordner seg... Og stemningen roer seg... Kan vi komme innom når jeg er sterkere?

Abraxas:
- Det kan vi vel prøve å ordne
*smiler skjevt*
*vil ikke love noe, men har ikke hjerte til å avslå henne heller*